Jeg har kjent deg helt siden du startet i barnehagen. Jeg husker din aller første dag i barnehagen, da du kom stabbende inn porten sammen med mamma og pappa, med din første barnehagesekk på ryggen. Dine første år på småbarnsavdelingen var vi sammen. Jeg husker du var så glad i dinosaurer. Du gikk alltid rundt med et par dinosaurer i hendene. Du satt gjerne i fanget og leste favorittbøkene dine. Vi leste bøkene om «Dinosauren Klumpen» og «Dinosauren Bø» om igjen og om igjen.

Det var en periode jeg ukentlig gikk på faste turer i nærmiljøet med 3-4 store barn. Jeg jakter selv og synes det er fint med friluftsliv, skog og mark. Sammen med barn blir det enda mer spennende. For barn er til stede på en helt annen måte, og ser med sine ukritiske blikk. Klarer vi voksne å komme ned i barns høyde, på deres nivå og være til stede i øyeblikket, så kan vi oppdage "gull". Gylne øyeblikk hvor en ikke tenker på neste time eller neste dag, men der vi tar barns perspektiv. Vi visste ikke hvor, hvor langt eller hvor lenge turene skulle vare. Dette ble til mens vi gikk, og en av turene ble som dette;

Etter å ha lest opp sine tanker og refleksjoner rundt barns medvirkning i barnehagen, ber studenten vår de ansatte på avdelingen om å si noe om hva og hvordan de både definerer at barn medvirker i vår barnehagen, og hvordan det kommer til syne i hverdagspraksisen. Det blir ofte litt stille i en sånn sammenheng. Noen holder litt igjen, for å slippe andre til. Andre vet ikke helt hva de skal svare, og noen blir tankefulle. Jeg skal ikke gå inn på barns medvirkning her, men heller rette blikket mot flere tema, og hva det er som gjør at det fortsatt er vanskelig å definere, etter 5, 10 eller over 20 års arbeide i barnehagen.

«Magnus, se», en entusiastisk gutt på to år kontakter meg. «Se Magnus», gjentar ei jevnaldrende jente. «Trollet er under brua». Straks kjenner jeg en omfavnende varme i ansiktet. Sola står høyt i horisonten. En bekk strømmer gjennom sommerlandskapet. På den andre siden av Sjøskogbekken, ser vi grønt gress på en frodig eng. Uendelige beitemarker venter på å bli spist av. Vi skal som alle andre bukker, bli feite til vinteren. «Hvordan kommer vi oss over til enga?», spør jeg. «Vi må over brua», responderer et av barna. «Det tør jeg ikke», svarer et annet. «Gå over bekken!» sier et tredje. «Hvordan skal vi klare det, tenker dere?», spør jeg. Leken tar en kort pause samtidig som vi undrer oss.

«Jeg ser deg som du er» hører jeg syngende fra glade barn ute. Det er sovestund, og jeg er godt i gang med rutinevask over alle kontaktpunktene inne i barnehagen. I det jeg går bort for å vaske vindushåndtaket, ser jeg barna fra stor avdeling syngende og dansende rett utenfor. Jeg tar kluten og vasker i takt med rytmen, og hermer etter barna så godt jeg kan. Barna smiler, er stolte, og kommer nærmere vinduet for å vise meg dansebevegelsene til sangen ordentlig. Skal jeg være ærlig så gjør jeg bevegelsene helt feil, og tenker til meg selv at dette ser virkelig ikke bra ut. Likevel fortsetter jeg dansen på andre siden av vinduet, og får varme smil og latter tilbake fra barna.

Jeg har daglig gode samtaler med flere av de ansatte, og det er nettopp det som gjør jobben min som leder så utrolig utfordrende i disse dager, med smitteverntiltak «an mass». Jeg skulle så gjerne hatt flere samtaler daglig, og hatt nærhet til de ansatte, slik jeg er vant til at jeg kan.

Gjennomføringsevne handler om å agere – fra ord til handling – fullføre det en setter seg fore og har ansvar for. Sette seg spesifikke, motiverende, ambisjonsrike, relevante, tidsbestemte og enkle mål. – Vite hvorfor en gjør det en gjør- se sammenhengene – føle tilhørighet og få eierskap – jobbe sammen med andre mot felles mål og se meningen med det som utføres. Vite hva som gir energi og hva som dytter deg fremover, og hva som gjør at du holder ut og ikke gir opp tross motgang og støy. Det å tåle motgang – din motstandsdyktighet, er viktig på veien mot å gjennomføre de mål du har satt deg. Det å hele tiden strebe etter fremgang – ikke perfeksjonisme, aldri gi opp. Kvalitet er som oftest viktigere enn perfeksjonisme. Det skal være lov å feile.

Åpningstider og beliggenhet er to av de viktigste kriteriene som påvirker valg av barnehage. – Norske foreldre kan godt bli enda flinkere til å stille faglige krav, mener Hege Cecilie Eikseth, fagsjef i FUS Barnehagene.