Som foreldre er vi opptatt av at barna våre skal få venner og være en del av fellesskapet. Det er ingenting som er vondere enn hvis vi opplever at barnet vårt strever med vennskap. Har du noen gang opplevd at barnet ditt har blitt holdt utenfor? Eller at ditt barn er med å ekskludere andre? Da må du høre på denne sesongen av FUS poden. Her får du tips og råd til hvordan du løser slike situasjoner og hvorfor vennskap er så viktig for barna våre.

Barnehagens rykte og beliggenhet er to av kriteriene som påvirker valg av barnehager. FUS ønsker at foreldre også stiller mer faglige krav til barnehagene.

Vi er på vei ut etter frokost, ivrige tar vi på sko og tynn jakke klare for å gripe dagen i lek ute. Døra må holdes lengre oppe for minstemann i gruppa er også brått klar til å gå ut, akkurat tidsnok til at en fra storbarnsavdelingen smetter inn foran oss og sier: «I dag er min lykkedag!». «Det må du fortelle meg om, lykkedag sier du?» - «Ja i dag kan jeg leke med hvem jeg vil, hvor jeg vil! Gjerdene tas ned!» Vi er på grønt nivå.

Sigurd kommer hoppende inn porten og holder mamma i hånda, han er glad og munter, og jeg er ganske sikker på at han gleder seg til å leke med vennene sine. Mamma åpner døra inn til garderoben, og med ett ser jeg at Sigurd forsvinner bak mammas rygg, han holder henne fortsatt i hånda, hardt. Smilet er borte. I garderoben er også Erik og hans pappa. Når Sigurds mamma ser Erik, stopper hun opp, ser ned på Sigurd, men sier ingenting. De går inn og kler av seg. Erik sier hadet til pappaen sin og løper inn på avdelingen. Sigurd klynger seg til mamma som setter seg ned å huk, gir Sigurd en hadetklem og sier: «Det er nok noen andre du kan leke med der inne!».

Frokosten er fordøyd, og Mari har tatt med seg seks av barna på lekerommet for å sette i gang den populære hinderløypen. Samtidig som alle hjelper til med å gjøre klart til leken, har Anna rukket å rydde vekk måltidet. Før barna er ferdig med første runde, hiver Anna seg med i løypa til full jubel blant de små. Det er god stemning i rommet, og alle koser seg på hver sin måte. Sofie på to år setter seg ned på en puff, og smiler lurt bort til Mari. Når Mari møter blikket hennes, hopper Sofie ned igjen, løper i rakettfart over gulvet til Mari og kaster seg i fanget hennes. Der blir hun sittende og koser seg i dialog med Mari.

Denne Korona-situasjonen har gjort noe med tankene våre rundt hva som skjer når barn blir utsatte for gjentatte avisninger fra sine voksne omsorgspersoner i barnehagen. La oss skru tiden tilbake: Før Korona kom inn og gjorde en helomvending i landets barnehager, var vi vant med en «åpen» avdeling, både på morgen og ettermiddagen. Alle barna på avdelingen var trygge; på oss voksne, på de andre barna, omgivelsene rundt og sine fysiske rom i barnehagen. Plutselig får vi vite at barnehagen må stenge.

Jeg sitter og leser et innlegg fra en far, i Dagsavisen, torsdag 7. mai, hvor han peker på hvor bra sønnen hans har fått det i barnehagen, nå etter at vi gjenåpnet. Endelig er det voksne nok i barnehagen – hver dag! Jeg deler denne pappaens opplevelser, betraktninger og refleksjoner rundt både bemanningsnorm, hva barn trenger og hvordan vi også nå ser effekten av det som regjeringen har definert som godt nok tidligere. Teksten fra far er ikke om ansatte i barnehagen, men det er uunngåelig å trekke slutninger om kvalitet, uten at bemanning er en svært viktig faktor, faktisk den aller viktigste. Det er det pappaen påpeker, vi trenger selvsagt gode nok ansatte, men vi trenger også nok ansatte, hele dagen.

Har du lest boka om Albert Åberg hvor han gleder seg til å feire bursdagen sin? Tante Fiffi kommer for å hjelpe til med forberedelsene. Men så går ikke selve bursdagsfeiringen helt som forventet. Tante Fiffi glemte en veldig viktig ting! Hun glemte å høre etter når Albert svarte hvem han ønsket å invitere. Noen barn opplever dette hver dag. Omgivelsene rundt vil så vel, men glemmer av og til det viktigste, - både å spørre direkte hva barnet ønsker og å lytte ordentlig etter til det barnet svarer.