Vi trasker innover i skogen. Terrenget er ulendt og små føtter må komme seg over greiner og røtter som ligger midt på stien. Vi kjenner regndråpene i ansiktet. Alt blir så ekstra tydelig her ute i skogen. Vi ser vanndråper på bladene, bakken og på trærne. Bladene på trærne har nå blitt kledd i sine fine høstfarger. Vi plukker med oss ulike naturmaterialer. Det er glatt og sleipt på bakken. For noen er det trygt og godt å kunne holde en voksen opp skråningene. Det er kaldt og friskt. Gleden er stor når hvert barn legger sin lille vedkubbe klar oppe i bålet. Vi kjenner vinden. Alle sanser er i bruk nå. At det regner gjør oss ingenting når vi har godt med klær på, samt bålet som gir oss deilig varme og legger til rette for en magisk stemning her ute i skogen.

Det var en periode jeg ukentlig gikk på faste turer i nærmiljøet med 3-4 store barn. Jeg jakter selv og synes det er fint med friluftsliv, skog og mark. Sammen med barn blir det enda mer spennende. For barn er til stede på en helt annen måte, og ser med sine ukritiske blikk. Klarer vi voksne å komme ned i barns høyde, på deres nivå og være til stede i øyeblikket, så kan vi oppdage "gull". Gylne øyeblikk hvor en ikke tenker på neste time eller neste dag, men der vi tar barns perspektiv. Vi visste ikke hvor, hvor langt eller hvor lenge turene skulle vare. Dette ble til mens vi gikk, og en av turene ble som dette;

Har du lest boka om Albert Åberg hvor han gleder seg til å feire bursdagen sin? Tante Fiffi kommer for å hjelpe til med forberedelsene. Men så går ikke selve bursdagsfeiringen helt som forventet. Tante Fiffi glemte en veldig viktig ting! Hun glemte å høre etter når Albert svarte hvem han ønsket å invitere. Noen barn opplever dette hver dag. Omgivelsene rundt vil så vel, men glemmer av og til det viktigste, - både å spørre direkte hva barnet ønsker og å lytte ordentlig etter til det barnet svarer.

De beste minnene jeg har fra barndommen er når min far fortalt de utroligste eventyrene, og jeg fikk aldri nok. Han spilte dem inn på kassett, og jeg og min søster hørte dem om og om igjen. Jeg kunne drømme meg bort, og så alt levende for meg. De underligste skapningene ble skapt i mitt indre bilde – og fantasien var stor. En spade ble til en kjempes grøt skje, fuglesang ble til magisk språk, og det gamle babyteppe mitt ble til en magisk kappe som jeg løp rundt med og reddet alle bamsene mine. Hytter ble bygget av bord og pledd, og inni der kunne jeg leke sammen med andre eller alene i timevis. Og jeg fikk lov.

I disse dager går UDIRs nasjonale brukerundersøkelse for barnehager av stabelen, og foreldre rundt om i hele Norges land, krysser av på meningsmålingene.