Hverdagsmagi på tur

Det var en periode jeg ukentlig gikk på faste turer i nærmiljøet med 3-4 store barn. Jeg jakter selv og synes det er fint med friluftsliv, skog og mark. Sammen med barn blir det enda mer spennende. For barn er til stede på en helt annen måte, og ser med sine ukritiske blikk. Klarer vi voksne og komme ned i barns høyde, på deres nivå og være til stede i øyeblikket, så kan vi oppdage "gull". Gylne øyeblikk hvor en ikke tenker på neste time eller neste dag, men der vi tar barns perspektiv. Vi visste ikke hvor, hvor langt eller hvor lenge turene skulle vare. Dette ble til mens vi gikk, og en av turene ble som dette;

Spennende spor

Vi går ut porten og mot boligfeltet. Barna bestemmer tempoet. En katt dukker opp og barna har fult fokus på den. "Vi må ikke skremme den", sier Jenny. Så da bestemmer vi oss for å gå litt saktere og hviskestemmen blir funnet frem. I nysnøen ser vi noen spor. "Åhh, det er revespor", sier Alex. "Nei, de er større og sporene her er mindre", sier Jens. Barna prater sammen nå om hvem har gått her. Gruffalo, monster, katt, hund, bjørn og fugl er noen av forslagene, men de er ikke helt sikre. "Men vil dere vite hvem som har gått her da, på ordentlig?", spurte jeg. "Ja", sier de i kor". "Det er rådyr som har gått her", sier jeg. Nå har de en pågående dialog om hvorfor rådyrene har gått akkurat her og hva de spiser.

Ut på jakt!

Etter disse sporene er vi plutselig på "jakt". Vi utstyrer oss med hagler, som er av bjørkepinner. Og vi må lære og holde de riktig. Hagler kan være farlig. Så går vi videre og barna holder sine hagler med løpet opp. Plutselig blir Jens stille. Veldig stille Han tar tak i sin hagla og ramler ned på knærne. "Hva skjer"?, sier jeg. "Jo, jeg så kråka og jeg ville skyte den, men så snublet jeg", sier han. "Oijsann, Går det bra med deg? Og hvordan gikk det med kråka da?", spør jeg". "Kråka fløy videre, men du Hilde jeg traff den pipa på huset der jeg", sier Jens og flirer godt. Jeg må le jeg også. De andre står i frys stilling, og de er stille som mus. Samtalen er nå om pipa, kråka, skjærer og at det kan skje mye forskjellige og uventede ting på jakt.

Vi smyger oss videre i nysnøen, over bekken og gjennom tette kratt. Barna hjelper hverandre så godt de kan og de hjelper meg. Vi kommer frem til et jorde rett ovenfor barnehagen, og her er det ferske rådyrspor og rådyrbæsj. "Hvis vi er stille nå, så kan det hende vi ser dyr", sier jeg. "Ja, men vi kan legge oss ned", hvisker Martin. Som sagt som gjort. Vi legger oss ned ved jordekanten hvor vi har god oversikt. Vi ligger der og speider til alle kanter. Til og med under oss. I 10 minutter ligger vi slik, helt stille og fnising er ikke til å unngå. I løpet av disse 10 minuttene må vi også vinke til noen snekkere som har fått øye på oss fra noen hus, som de legger nytt tak på. De står undrene og observerer oss og de vinker ivrig tilbake.

Rådyr

Som ut av intet kommer det nå tre rådyr tuslende ved jordekanten på 50 meters avstand. Alle barna får store øyne, men de sier ingenting. "Der er det rådyr", sier jeg. "Yes" svarer Jenny. Barna sikter mot dyrene og skuddene ender opp med fulltreffere. "Skuddene" kom som en bølge etter hverandre og vi "fikk" alle dyrene. Det blir helt stille fra barna. Det var ikke et vindpust fra trærne. Og plutselig tar Jenny sin hagle opp i lufta og sier: "Bamm, og der fikk jeg endelig den kråka". "BRA", roper de andre. Vi ligger og kikker på rådyrene en stund til. Geita passer godt på killingene sine. De har en formidabel hørsel. De værer oss og stikker til skogs. Etter dette får vi både skjærer, kråker, og enda et rådyr ble observert.

Vi vender nesen hjemover mot barnehagen igjen. Denne tiden med barna har følt som en evighet. Men i virkeligheten ca. 1 time. Martin snur seg rundt, kikker på meg og sier bestemt: "NÅ har vi tung sekk nå, Hilde". Ja, det er den, men vi klarer dette sammen", sier jeg. "Skal vi på jakt i morgen også?", spør de andre om.

Tilstedeværelse

Vi lærer alltid noe nytt i samspill med barn. Vi lærer at her og nå tilstedeværelse er noe alle barn gjør til daglig, og dette er vi voksne heldige å få ta del i. Tenk at jeg får lov til å ha en slik jobb. Jeg får mulighet til mange innblikk i barndommens egenverdi. Jeg gleder meg til å komme på jobb. Jeg gleder meg til å få bidra til gode minner, sammen med foreldrene sine dyrebare "skatter". Hver dag er sin egen magiske dag.