En treåring holder på å kle på seg i garderoben sammen med flere barn på samme alderen og et par ansatte. Jeg er vikar denne dagen og kjenner ikke barna så godt, men vi kommer godt overens mens vi holder på med påkledning mens vi synger. Stemningen er på topp. Gutten, la oss kalle ham Kristoffer, ordner og styrer med dress og støvler, og virker veldig konsentrert. Synge klarer han ikke med tunga som stikker litt ut av munnen, men han jobber og holder på. Helt til han begynner å strigråte.

Nå i disse dager nærmer det seg skolestart for mange av våre barnehagebarn. Vi håper at årene i barnehagen har skapet ett godt grunnlag for å mestre skoledagen og overgangen på en best mulig måte. Skolen ønsker at barna skal ha en god sosialkompetanse i bunn og er mest mulig selvstendige ved skolestart. Her er ett dikt og en hilsen til deg som har gått i barnehage og som nå skal begynne på skolen ❤

Hvem produserer de tradisjonelle forventningene til jenter og gutter i barnehagen? Hvilke rammer setter vi for hva hvert enkelt barn kan gjøre? Gir vi gutter og jenter like muligheter?

De fleste ansatte i barnehagen jobber i barnehage for de har ett brennende ønske om å se barna, og gjøre en forskjell. Noen få har en stabil inntektskilde som høyeste motivasjon. Vi ønsker selvsagt å se KUN ansatte med oppriktig ønske om å gjøre en forskjell i yrket vårt, for noen er nemlig DU hele verden. Mange barn har det dessverre ikke så godt hjemme, og barnehagen blir den eneste tryggeste holdepunktet i barnets liv. Mange barn opplever store ytre påkjenninger som skaper senskader som psykisk lidelser og traumer, som igjen kan føre til selvmord. Psykisk helse startet når barna er født, DU som ansatt i barnehagen kan hindre nettopp det ene selvmordet, du kan være med på å forebygge traumer og psykiske lidelser, med å SE barna. Påføre dem noe godt i deres liv. Da hjelper det ikke at du KUN jobber i barnehage for du vil ha en lønn. Du MÅ brenne for ditt yrke, for å kunne gjøre en forskjell. Her er et dikt som kanskje kan minne deg på hvorfor du jobber i barnehage.

«Jeg vil ikke leke med deg!» «DU får ikke komme i min bursdag!» «Du er ikke min bestevenn lenger!» «Hun er dårlig til å klippe, hoppe, sykle, synge, prate...» Ofte kan vi høre slike fraser fra barn i barnehagen, og som voksne kan det oppleves vanskelig å møte på kloke måter. Det er vel lov å ikke synes at noe er fint? Jeg synes faktisk mye kunst er stygt, men jeg sier det jo ikke til kunstneren! For det har jeg lært at vil kunne såre han eller henne. Men jeg må få lov å mene det?

Det er ikke lenger tvil om at barnehagene i Norge går nye tider i møte. For bare noen år siden var man heldige om man fikk barnehageplass til barnet sitt i det hele tatt. Man takket ja så fort man fikk muligheten, og man var ukritisk i valg av barnehage. Vi har de siste årene jobbet for å få full barnehagedekning i Norge. Det har blitt bygd nye barnehager over hele landet, og markedet har vokst i rekordfart. Det er allerede en stund siden vi kunne juble for full barnehagedekning, nå er situasjonen en annen. Samtidig som man har bygd barnehager i hopetall, har barnetallet i Norge sunket for hvert år. Vi står nå ovenfor en situasjon hvor vi i flere kommuner har overkapasitet på barnehageplasser. Så hva gjør vi nå?

En gjeng forventningsfulle barn har lett igjennom lekene sine, og forberedt seg med tanke på at i dag, var endelig dagen da de kunne ta med seg en leke til barnehagen, og både leke med og vise fram til de andre barna på avdelingen. Men har alle barn med seg leker hjemme-i-fra? Svaret er helt klart nei!

”Jeg så ikke hva som skjedde, så jeg visste ikke hvem som fortalte sannheten”. Dette er nok en kjent setning for mange som jobber i en barnehage. Konflikthåndtering er en stor del av barnehage-hverdagen, og vi møter stadig på små og store utfordringer. En gjenganger blant krangler mellom barna dreier seg om gjenstander… ”Jeg hadde den først”. ”Nei, den er min”. Før du vet ordet av det er det en drakamp som raskt ender i at en eller begge blir lei seg.