Trygg og god tilvenning i barnehagen

Første dag i barnehagen

Moren har fortalt meg at han er veldig glad i biler, så jeg henter kassen med biler. Jeg plasserer den foran han og jeg starter å leke, øynene hans har vokst seg enda litt større og han smiler med hele seg. «Vil du ha en bil» sier jeg og gir han en blå bil, han strekker ut hånden og tar imot bilen. Så forsiktig forlater han morens fang og setter seg sammen med meg.

Vi sitter der og kjører bil helt til oppmerksomheten hans blir fanget av noe helt annet. I hjørnet av rommet står en sklie og øynene hans rikker seg ikke fra den, «kom skal vi skli» sier jeg, men han blir ikke med meg, blikket hans forsvinner fra sklia og bort til moren igjen. Hun er oppmerksom og fanger blikket hans med øynene sine, så følger hun han bort til sklia. Han klatrer opp, stabber seg bort til kanten av sklia, griper tak i morens hånd som støtter han mens han sklir nedover. Storfornøyd er han klar for nok en runde på sklia, denne gangen er det min hånd som får støtte han nedover.

Jeg føler meg heldig hver gang et barn viser meg tillit, om det så bare er et blikk eller et smil. Det er nok for meg, jeg vet at med tiden så vil vi bli godt kjent. Det viktigste helt i starten er å skape tillitt og trygghet til barnet og at vi sammen med foreldrene skal skape en trygg tilvenningsperiode.

Trygghetssirkelen

Med utgangspunkt i trygghetssirkelen tenker jeg at barnet har de beste forutsetninger for en trygg start, den viser barnets tilknytningspersoner som en trygg base og en sikker havn. Når barnet utforsker vil den trygge basen fungerer som en støttespiller, den gir beskyttelse og hjelper til dersom barnet møter på utfordringer. Når barnet møter utfordringer, blir usikker eller detter å slår seg vil barnet søke til den sikre havnen for trøst og hjelp til å regulere sine følelser. Helt fra spedbarnsalder av har barnet gradvis utvidet sirkelen sammen med sine foreldrene, så det at foreldrene er til stede sammen med barnet i starten er helt avgjørende for at overgangen fra hjemmet og barnehagen skal bli så trygg som mulig. Det er foreldrene som er barnets nærmeste tilknytningspersoner og det er foreldrene barnet automatisk vil søke til dersom de skulle trenge trøst, eller når det møter på situasjoner eller utfordringer som kan virke skremmende.

I mitt første møte med nye barn i barnehagen er jeg alltid oppmerksom på hvor i sirkelen barnet befinner seg. Små barn er så forskjellige, noen barn søker foreldrenes trygghet med en gang de kommer inn på avdelingen, mens andre starter utforskningen så fort de får anledning. Jeg følger alltid med på hvordan barnet reagerer i samspill sammen med meg. Blir barnet engstelig dersom jeg tuller og tøyser med det, eller blir barnet nysgjerrig på meg? Kan jeg introdusere nye leker for barnet, eller er det foreldrene som må gjøre det først? Det finnes ingen fasitsvar på hvordan en tilvenning skal være, derfor er jeg opptatt av at hver tilvenningen skal tilpasses hvert enkelt barns behov.

Når jeg møter nye barn tar jeg meg ofte i å se etter sirkler og hvordan de utspiller seg. Hvor ofte og i hvilke situasjoner er det barnet forlater den trygge basen og starter sin utforskning. Like viktig er det få øye på hvilke situasjoner barnet søker tilbake til den sikre havnen, og hvordan barnet forteller at de trenger påfyll av trygghet. Ikke alle barn gråter, men et blikk kan fortelle mye, og barnets nærmeste tilknytningsperson forstår hva barnet trenger bedre enn noen andre. Den ett år gamle gutten på morens fang startet utforskingen tett inntil moren. Han så på meg og smilte, men han trengte å føle hennes trygghet hele tiden. Det at hun var tilstede og lot han være nær henne så lenge han trengte det, gjorde at vårt første møte ble en positiv opplevelse for han. Det at hun forstod at han trengte henne for å ta den første turen på sklia gjorde situasjonen til en fin og trygg opplevelse. Samtidig fikk jeg anledning til å observere hvordan moren støttet han i en helt ny situasjon.

Delaktige foreldre

Jeg syns det er fint at foreldrene er delaktige i tilvenningsperioden. Da får jeg anledning til å observere samspillet mellom foreldre og barn. Det bidrar også til å gjøre min jobb lettere sammen med barnet, både når det kommer til lek, men også i andre situasjoner som måltid, påkledning og bleieskift. Da får jeg sett hvilke rutiner foreldrene selv har slik at jeg kan gjøre det så likt som mulig for barnet når foreldrene ikke er tilstede. For barnet vil det oppleves som en trygghet at foreldrene har vært deltakende i ulike aktiviteter og situasjoner i barnehagen, da har de på en måte fortalt barnet at det som skjer i barnehagen er trygt.

Det å etablere en tilknytningsrelasjon er noe som tar tid, derfor bruker jeg god tid på å bli godt kjent med barnet slik at det kan føle seg trygt nok til å oppsøke meg dersom det skulle ha behov for det. Det at barnet har en tilknytningsperson å forholde seg til når det starter i barnehagen er svært viktig og en trygghet for barnet. Min erfaring er at barnet søker denne personen når foreldrene etter hvert skal forlate barnehagen. Når barnet har tilpasset seg den nye hverdagen i barnehagen vil det få god tid til å bli kjent med de andre voksne på avdelingen. Tilknytningen mellom barnet og de nærmeste omsorgspersonene er sterk, og barnet vil alltid foretrekke sine nærmeste omsorgspersoner. Barnet lar seg sjelden trøste av noen andre så lenge foreldrene er tilstede. Alle som jobber i barnehage har nok erfaringer med at så fort foreldrene forlater rommet så lar barnet seg trøste av en annen voksen på avdelingen. Det fine med at vi etter hvert vil få muligheten til å trøste barnet er at trøst bidrar til å etablere en tilknytningsrelasjon, men barnet trenger å føle seg trygg nok på oss, før de lar seg trøste. Tiden i starten blir viktig og barnet må få bruke den tiden det tar på å føle trygghet til andre voksne, går man for fort frem kan man risikere at barnet utvikler negative relasjonsmønstre til de ansatte i barnehagen. Dette kan føre til at tilvenningen vil ta lenger tid, og at det blir vanskelig for barnet å etablere en trygg tilknytningsrelasjon til de voksne i barnehagen.

Nye relasjoner

Gjennom relasjoner til sine nærmeste tilknytningspersoner danner barnet sine indre arbeidsmodeller, det handler om hvordan barnet forstår seg selv i samspill med andre. De indre arbeidsmodellene utvikler barnet i samspill, og de kan påvirkes av både negative og positive samspillserfaringer. Disse har stor betydning for barnets videre utvikling. Derfor er jeg svært opptatt av at barnets følelser skal anerkjennes og at barnet skal møtes på sirkelen der det er. Vi vet at for små barn så er det tøft å begynne i barnehagen, de forlater det tryggeste de har til noe som for dem er totalt ukjent. Det er klart at de i starten trenger masse påfyll fra en sikker havn, derfor blir det så viktig at vi voksne som arbeider med barna i barnehager greier å fange opp hvor på sirkelen barnet er slik at vi får dekke barnets behov. Ved at barnet opplever voksne som forstår og anerkjenner deres følelser, og at de får positive samspillserfaringer påvirker tilknytningsrelasjonen. Dette bidrar til at barnet også kan etablere en trygg tilknytning til de voksne i barnehagen.

En ny relasjon starter i det små. Da den lille ettåringen tok meg i hånden for første gang og lot meg hjelpe han ned sklia forstod jeg at dette var starten på noe fint. Det var en tillitserklæring fra han til meg. Han så på meg som trygg nok til å kunne hjelpe. Fremover nå blir det opp til meg å bevare denne tilliten. Vi vet ikke hva barnet føler eller tenker, derfor må vi være tilstede med hele oss. Vi må se og lytte etter hva det er barnet trenger og vi må ta barnet på alvor. På den måten vil barnet få en trygg og god start i barnehagen.

Referanser:

Broberg. M, Hagström. B, & Broberg, A. (2014). Tilknytning i barnehagen. Hva betyr trygghet for lek og læring. Oslo: Cappelen Damm AS.

Drugli. M. B. (2017). Liten i barnehagen. Oslo: Cappelen Damm AS.