Barn som biter

Sansing gjennom munnen

Barns første møte med verden er ofte å bli lagt ved mammas pupp. Puppen er barnets sikkerhet for å vokse og utvikle seg, fordi det er her produksjonen av melk starter opp, så fort barnet har begynt å suge. Barnet er født med mange, forskjellige reflekser, og sugerefleksen er en av dem, som blir stimulert når noe treffer barnets gane. Og slik fortsetter det, barnet suger og melken produseres. Noen får morsmelk mens andre får morsmelkerstatning, av mange og ulike årsaker. Ved ca. 3-4 måneders alder går refleksen gå over i viljestyrt suging.

Små barn søker ny kunnskap via sanser, og særlig via munnen. Vi ser både hjemme og i barnehagen, at barn under 2-3 år, ofte putter ting de holder på, i munnen. De sanser, smaker og blir kjente med det som er utenfor barnet selv, og selv om mange voksne kan oppleve at det er uhygienisk, er det en nødvendighet for barn å lære verden å kjenne på denne måten. Å bruke munnen sin på denne måten er aldersadekvat og helt vanlig for små barn, så vi kan si at biting er normalt for de minste barna. Når et lite barn i barnehagen biter et annet barn for første gang, kan det være at det bare har lyst til å være nær og utforske kameraten sin.

Problemet oppstår når det biter og tygger på lekekameratene sine, og gjerne mer enn en gang. Å bli bitt gjør vondt, og ofte blir det sterke reaksjoner, enten fra barnet som blir bitt, eller fra voksne rundt, og i alle fall reagerer vi som foreldre når vårt eget barn blir bitt. Problemer oppstår dersom de voksne i utgangspunktet glemmer at dette er normalatferd og reagerer med sinne og oppstyr. Reaksjonen til den voksne kan gjøre barnet forvirret, redd og sint, noe som kan bidra til at biteatferden faktisk øker. Barnet trenger derimot hjelp til å bryte denne atferden, og hvordan gjør vi det?

Se bak atferden

Bak all atferd ligger det en følelse, og til hver følelse er det knyttet et behov. Hva har barnet som biter behov for? Vi må begynne der. Handler det om at barnet har behov for kontakt, og biter for å oppnå dette? Eller opplever barnet situasjonen som kaotisk og utrygg, og har dermed behov for trygghet? Er barnet sint og frustrert, og har ikke andre verktøy for å vise sinnet sitt enn ved å bite? De ulike behovene hos barnet må møtes på ulike måter av oss voksne, og med ulike tiltak. Vi må derfor koble oss på for å forstå og finne de rette tiltakene.

Biting som strategi - råd for å avlære og omlære

Biting er smertefullt og kan virke skremmende, så det er viktig at biteatferden stoppes. Aller helst bør vi være i forkant slik at vi kan veilede barnet før bitingen skjer, men skulle det likevel skje, må vi som voksne må holde hodet kaldt og hjertet varmt, og stoppe atferden på en rolig måte. Vi må avlære barnet at det kan bruke biting som strategi.  

Ta barnet rolig bort fra situasjonen, mens du for eksempel sier “Stopp. Det gjør vondt når du biter”. Er du alene voksen i situasjonen må du trøste barnet som har blitt bitt først, for så å vende oppmerksomheten mot barnet som har bitt. Sett deg rolig ned med det barnet som har bitt, og koble deg på følelsen som barnet har. Du trenger ikke si noe først, bare være til stede sammen med barnet. Så kan du begynne å sette ord på følelsen du tror at barnet har, for eksempel “Det ser ut som du ble sint når han tok bilen din”. Vent på barnets reaksjon, kanskje det bekrefter din antakelse. Videre kan du validere barnets følelse “Ikke rart at du ble sint når han tok den bilen som du lekte med”, for så å tilby en annen strategi: “Når noen tar leken din så kan du si nei, det er min leke!” Du avlærer handlingen biting som strategi, og omlærer ved å tilby en annen mer hensiktsmessig strategi.  

Med yngre barn som ikke har språk, og som kanskje tar kontakt med andre barn med å bite, kan du si rolig “Maja får vondt når du biter. Du kan heller stryke henne på armen hvis du vil si hei”. Her er det viktig at du også modellerer med å vise hvordan barnet kan stryke på armen, og anerkjenner med smil og positive bekreftelser når barnet gjør som forventet. 

Kan vi unngå at barn biter?

Det finnes ingen bruksanvisning på barn, ei heller noen fasit på biting. Mennesker er ulike, enten de er små eller store. Noen barn lar seg lettere veilede enn andre, og noen barn må vi sørge for at en voksen følger litt ekstra med på, over en kortere eller lengre periode. Hverken vi i barnehagen eller dere foreldre kan unngå helt at barn biter, men vi kan klare å være litt mer i forkant og støtte barnet i å ta kontakt med andre barn på mer hensiktsmessige måter. Etter hvert som barn får verbalt språk, er det viktig å støtte barnet i å bruke språket sitt, framfor å bite for å få kontakt eller utløp for sine følelser. 

Til tross for alle gode tiltak, så vil barn kunne bli bitt. Vi forstår godt at foreldre reagerer og blir bekymret for barnet sitt, og det viktige er å ha dialog med barnehagepersonalet om det som skjer. Små barn er naturlige utforskere, de må få lov til å bevege seg, og i en barnehage skal barna tilpasse seg verden i et fellesskap, sammen med mange andre. Vi voksne må sammen jobbe for å finne de beste løsningene slik at barn lærer gode måter å agere og håndtere følelser på – uavhengig om det gjelder barn som biter eller en helt annen situasjon.

Kilde:

“Barnet først” i FUS.