Er du min venn?

En treåring holder på å kle på seg i garderoben sammen med flere barn på samme alderen og et par ansatte. Jeg er vikar denne dagen og kjenner ikke barna så godt, men vi kommer godt overens mens vi holder på med påkledning mens vi synger. Stemningen er på topp. Gutten, la oss kalle ham Kristoffer, ordner og styrer med dress og støvler, og virker veldig konsentrert. Synge klarer han ikke med tunga som stikker litt ut av munnen, men han jobber og holder på. Helt til han begynner å strigråte.

Forvandlingen setter meg litt ut. Hva i all verden har skjedd? Hva kan være så feil uten at jeg har fått det med meg, jeg som sitter rett ved siden av? Ikke har han falt, og ingen har sagt noe stygt til han heller. Han landet i kjelleren så fort og jeg aner ikke hvorfor. Der sitter vi, han i desperat gråt og jeg småfortvilet av å ikke klare å hjelpe han. Problemet er at det ikke er mulig å få kontakt med gutten lenger. Han gråter og hulker. Uansett hva jeg spør han om, så klarer han ikke å svare. Det lille han makter å si er ikke mulig å fange opp. Jeg henvender meg til den andre ansatte og spør om hun klarer å høre det han sier, men ingen får kontakt med Kristoffer.

Helt til jeg husker at Kristoffer hadde lekt lenge med en annen gutt, la oss kalle ham Robin, da vi holdt på med LEGO. Jeg la merke til at de hadde samme humor, og de lo og bygget lenge sammen. Kanskje Robin kan hjelpe meg å forstå Kristoffer? Jeg spør Robin om han har lyst til å hjelpe meg, eller rettere sagt Kristoffer, og han sier bare «så klart!»

Robin kommer bort til Kristoffer. Med hodet litt på skakke og litt knekk i knærne for å komme på samme høyde som kameraten, spør han på en varsom måte som varmer hjertet mitt, «Hvorfor gråter du, Kristoffer?». Kristoffer gråter men klarer å spørre, «Er du min venn, Robin?». «Så klart! Jeg er din venn.» Han bøyer seg litt til og klemmer Kristoffer. Der står den ene gutten bøyd over kameraten sin og klemmer hodet til gutten som sitter på gulvet, «Men hvorfor gråter du?» spør Robin. «Kan du hjelpe meg med støvelen?», tror jeg jeg hører i hulkingen. Jammen var det derfor verden raste sammen? Fordi gutten ikke hadde klart å ta på seg støvler?

Denne historien høres kanskje minimal ut, men den har kimen til den jeg er i dag. Jeg forsto hvor viktig dette var: hvor mektig vennskap mellom små barn kan være! Vennskap gir livsmot og glede. Vennskap trøster og gleder. Vennskap er krangler og tårer, men også latter og lek. Vennskap betyr fellesskap om følelser og gir evne til å delta i hverandres opplevelser.

Årene har gått – jeg tør nesten ikke å skrive hvor mange - guttene er sikkert snart voksne, og jeg jobber fremdeles i barnehage. For slike små møter med små mennesker og store sjeler, har merket meg dypt. Jeg innså at det er så betydningsfullt å få med seg slike øyeblikk, med barn som lever 100 % hele tiden. Det er ikke snakk om frustrasjon når støvelen ikke samarbeider. Det er snakk om fortvilt desperasjon! Det er ikke snakk om glede når man leker med bestevennen. Det er snakk om latterkramper!

Jeg er samtidig imponert over hvor stor relasjonell kompetanse en treåring klarer å gi uttrykk for. Robins evne til å tone seg inn i Kristoffers fortvilte gråt, og la ham ta den plassen og den tiden har trengte for å klare å be om å få støtte, imponerte meg. Alt fra de uttalte ordene, mimikken og posituren uttrykte medfølelse fra Robins side. Uansett hvordan vi voksne prøvde nådde vi ikke frem, og det manglet ikke på medfølelse altså. Ingen avfeide gråten. Ingen prøvde å «fikse» problemet. Vi prøvde virkelig og forså. Vi gjorde så godt vi kunne, men vi klarte det ikke. Det gjorde Robin. Kameraten. Vennen. Jeg er ydmykt og begeistret over hvor mektig vennskap mellom små barn kan være, og jeg er glad for at jeg hadde lagt merke til deres bånd mens vi bygde LEGO. Den lille observasjonen om vennskapet reddet utvilsomt dagen.