”Jeg så ikke hva som skjedde, så jeg visste ikke hvem som fortalte sannheten”. Dette er nok en kjent setning for mange som jobber i en barnehage. Konflikthåndtering er en stor del av barnehage-hverdagen, og vi møter stadig på små og store utfordringer. En gjenganger blant krangler mellom barna dreier seg om gjenstander… ”Jeg hadde den først”. ”Nei, den er min”. Før du vet ordet av det er det en drakamp som raskt ender i at en eller begge blir lei seg.

De beste minnene jeg har fra barndommen er når min far fortalt de utroligste eventyrene, og jeg fikk aldri nok. Han spilte dem inn på kassett, og jeg og min søster hørte dem om og om igjen. Jeg kunne drømme meg bort, og så alt levende for meg. De underligste skapningene ble skapt i mitt indre bilde – og fantasien var stor. En spade ble til en kjempes grøt skje, fuglesang ble til magisk språk, og det gamle babyteppe mitt ble til en magisk kappe som jeg løp rundt med og reddet alle bamsene mine. Hytter ble bygget av bord og pledd, og inni der kunne jeg leke sammen med andre eller alene i timevis. Og jeg fikk lov.

For meg som jobber som leder i en såkalt basebygget barnehage, er det mange forhold å ta hensyn til når organisering av barnegrupper skal gjøres. I avdelingsbarnehager har eksempelvis tradisjonen vært at småbarn flytter over på stor når de blir 3 år, eller den høsten de fyller 3. Dette har kanskje også vært tilfelle i både base- og sonebarnehager, eller andre typer som ikke er nevnt her.

I barnehagen opplever vi noen ganger foreldre som i beste mening gir barna for mange valgmuligheter. Men når er det klokt å gi barnet valg? Og hva slags valg er det lurt å gi?

Det er mange sterke følelser i en barnehage. En normal barndom inneholder mange frustrasjoner, tap etterfulgt av sorg og fortvilelse, konflikter som gjør oss sinte og mange opplevelser som gjør oss glade, lykkelige og vel tilpass. Følelsesuttrykk er en del av det av det å være sammen med andre. Det er ikke farlig å være sint og man trenger ikke å være snill hele tiden. Barn trenger å bli kjent med hele følelsesregisteret sitt og de trenger voksne som kan møte følelsene deres og ikke minst anerkjenne dem. Alle følelsene, også sinne og gråt, er en del av det å være til.

Å kunne møte mennesker, kommunisere, dele, og forstå hverandre er ikke en selvfølge. Å virkelig ønske og vise at du er der for barn og kollegaer, og at du gjør ditt ytterste for at de skal lykkes, er for noen helt naturlig. For de aller fleste av oss er det slik at vi må legge ned en innsats for å få dette til. Dette dreier seg om å jobbe med vår egen relasjonskompetanse.

For mange voksne er begrepet «digitalt» utfordrende og bare begrepet blir nevnt, er det noen som kjenner det i magen, og nærmest håper det bare forsvinner. Men digital praksis har kommet for å bli, og det vil fortsette å utvikle seg, også i barnehageverden. Barna som vokser opp i dag vokser opp med ny kunnskap, og mangler erfaringer vi voksne sitter med, og kanskje vil våre barn aldri helt forstå hvordan livet var uten mobiltelefon, nettbrett, radio, fjernsyn eller internett. Men gjør det noe da? Jeg vokste opp uten «hest og kjerre», men jeg er svært takknemlig over at bilene i dag gjør det mulig for meg å bevege meg raskt fra A til B.

Se for deg følgende: Du har en utrolig produktiv dag på jobb, dine ideer fikk gjennomslag og alt går på skinner, du har landet en suveren kontrakt og en utrolig flott modell av området du er med å utvikle står og gliser mot deg på pulten din. Du oser av stolthet når du pakker sammen og går for dagen.