Konflikthåndtering mellom barn

”Jeg så ikke hva som skjedde, så jeg visste ikke hvem som fortalte sannheten”. Dette er nok en kjent setning for mange som jobber i en barnehage. Konflikthåndtering er en stor del av barnehage-hverdagen, og vi møter stadig på små og store utfordringer. En gjenganger blant krangler mellom barna dreier seg om gjenstander… ”Jeg hadde den først”. ”Nei, den er min”. Før du vet ordet av det er det en drakamp som raskt ender i at en eller begge blir lei seg.

Da jeg selv jobbet som assistent lærte jeg av å observere hvordan de andre ansatte håndterte konfliktene. ”Hvis dere ikke klarer å dele, så tar jeg den” ble en effektiv løsning. Jeg brukte også selv denne løsningen, helt til jeg senere studerte til å bli førskolelærer og hadde praksis. Min praksislærer, også pedagogisk leder i barnehagen, ga meg veiledning som viste barnas perspektiv. Hun fortalte at for barnet som hadde leken først, vil det oppleves urettferdig at et annet barn tar leken. Deretter blir ikke barnet trodd, og opplever så at leken igjen blir tatt, men nå av en voksen. Ikke nok med det, den voksne sier at barnet ikke kan dele.

Denne praksisen av konflikthåndtering skjer fortsatt hos mange – ikke bare i barnehager, men også på hjemmebane. Det er hva vi kan kalle en ”quick-fix”, men det er neppe en god løsning for barna. Det er en undervurdering av barnas evne til å løse en konflikt ved hjelp av veiledning fra en voksen. Ved å ta selv små konflikter på alvor og gi ordet til barna, gir vi de verktøy de vil trenge når de må stå på egne ben.

Kari Lamer presenterer i hennes bok, ”Du og jeg og vi to”, problemløsningsstrategien ICPS (Interpersonal Communication Problem Solving). Denne metoden passer for barn fra 3 år og oppover og består av fem trinn:

1: Klargjøring av problemet.
2: Forslag til løsninger.
3: Vurdere løsningsforslagene.
4: Valg av løsning.
5: Evaluering.

Den voksnes oppgave blir her å være en møteleder. Vi skal hjelpe barna til å selv finne løsninger alle kan akseptere. Det kan være lurt at alle sitter ned, gjerne et barn på hver side av den voksne, da dette kan roe ned situasjonen.

Når man skal kartlegge situasjonen (trinn 1) er det viktig å bruke spørreord som: Hva er det som har skjedd? Hvordan skjedde det? Hvem var der? Osv.
 Man skal ikke bruke spørreordet hvorfor. Da kan barna lett bli opptatt av å bortforklare situasjonen. Videre er det viktig at alle skal få ordet. Barna må vente på tur, den som snakker skal ikke bli avbrutt.

Når barna skal komme med forslag til løsning (trinn 2,3,4) er det igjen viktig at alle parter skal si noe. Hvis ikke, er det lett for at løsningen blir urettferdig. Den voksne må følge opp barna i etterkant (trinn 5) for å forsikre seg om at løsningen fungerer, hvis den ikke gjør det, må vi sammen med barna finne en annen løsning.

Det kan være vanskelig å finne gode løsninger som fungerer for alle. Det viktigste i konfliktsituasjoner er at barna opplever å bli sett, fremfor å få fordelt skyld. At de får sine følelser anerkjent, for ja, noen ganger er ting urettferdig, og det er lov til å bli sint og lei seg. Det er vårt ansvar å være en trygg og en tydelig rollemodell, som fungerer som en støtte og veileder for barna.