Tidligere har jeg skrevet litt om det å lede andre. Det er jo tross alt jobben min, så det er jo ikke så veldig rart at det er det som ligger lengst fremme i panna store deler av dagen. Samtidig er det sånn, i hvert fall for meg, at etter hvert som man blir eldre, så kan jeg fra tid til annen bli litt overveldet av ansvaret det innebærer...

I forbindelse med foreldreundersøkelsen/UDIR undersøkelsen (Utdanningsdirektoratets brukerundersøkelse) er det alltid mye aktivitet i en stor kjede som FUS. Som kjede ønsker vi oss, naturlig nok, god gjennomsnittscore for å vise at vi er en kjede med god kvalitet på barnehagene våre. Samtidig er det slik at de fleste nok er enige om at undersøkelsen i seg selv ikke nødvendigvis gir et riktig bilde av den faktiske kvaliteten i den enkelte barnehagen. Samtidig håper jeg de fleste også kan se at om ikke annet, så gir den oss en pekepinn på foreldrenes opplevde kvalitet. Derfor er den viktig for oss, ikke bare for scoren på kjedenivå sin skyld, men som et utgangspunkt for arbeid med kultur i den enkelte barnehage.

Det er skrevet mye om den tiden vi nå er inne i. Mye klokt. Mye til ettertanke. Det er helt naturlig. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om dette, men jeg har noen usammenhengende tanker jeg tenkte jeg skulle prøve å få ned. Dette er ikke tekst for å få sympati. Det er ikke en tekst for å få ut frustrasjon. Og aller minst er det sutring. Men det er en tekst om noen tanker jeg har hatt og har, og om den perioden vi har vært og er i. Kanskje er det mest av alt en tekst om håp.

Hei! Jeg har noen ting å si om det å lede. Om det å ha oppgaven å lede andre mennesker. Det er litt av en oppgave det. Dette kan bli litt sånn av en leder for andre ledere, men det kan også handle om hvordan vi er mot hverandre hvis du greier å se litt mellom linjene, og kanskje overføre det til hverdagslivet ditt.

Hei dere! Bare stikker kort innom for å si noen ting om barnehagefolk igjen jeg. Du vet de der blide, imøtekommende og serviceinnstilte folka som du snakker med hver dag. De som husker de tingene du fortalte dem for 3 uker siden og lurer på hvordan akkurat den greia der gikk.

Et år med opplevelser. Oppturer. Nedturer. Et år med latter, gråt, glede, fortvilelse, snørr, skrubbsår og tårer. Et vanlig år. På grunn av dere. Og derfor vil jeg si til alle dere.

Noen ganger blir nok pappa litt sint. Noen ganger har pappa nok litt for liten tålmodighet med deg. Noen ganger forstår jeg deg ikke sånn som jeg burde. Du vet. Pappa er jo utdanna pedagog, så det er en del forventinger til hvordan jeg skal være ikke sant? Nei, du vet ikke det du. Du er jo bare 3 år.

Et nytt år nærmer seg slutten. Et år hvor verden virker galere enn vanlig og hvor det mer og mer bør gå opp for oss som jobber i barnehage, hvor utrolig viktig den jobben vi gjør er. Hvorfor det? Jo, sett deg godt til rette foran den skjermen du for øyeblikket du befinner deg på, så skal jeg fortelle deg.