Livets flod og det å ta vare på hverandre

Det å ha ansvaret for å legge til rette for at nesten 20 mennesker til enhver tid skal ha det de trenger for å lykkes best mulig. Det å være en driver for implementeringsarbeid. Det å sørge for at arbeidet med psykologisk trygghet blir ivaretatt på en slik måte at den enkelte ansatte blir den beste utgaven av seg selv. Det krever sin mann. Ja, for jeg er jo det. Bare en mann. Som gjør så godt han kan. Hilsen Bjørn Eidsvåg. Og meg. Og sikkert mange andre. 

Å jobbe med ledelse er ikke for pyser

Det å jobbe med ledelse i en så kompleks organisasjon som barnehage er, det er ikke for pyser. Du må være fremtidsrettet, omsorgsfull, proaktiv, pragmatisk, systematisk, ekstremt god på kommunikasjon, tilsvarende god på å delegere, tillitsfull, ha oversikt, være relasjonell og raus. Resten kan dere fylle inn selv. Det gjelder med stor sannsynlighet for andre ledere også. 

Av og til skjer det ting i livene våre som får stor påvirkning. Det kan være små ting og det kan være store ting. En jeg kjenner kaller dette for livets flod. Det synes jeg er klokt sagt. Beskrivende for hvordan det er å være menneske. Noen ganger rolig sjø og stille farvann, andre ganger krusninger i sjøen, men noen ganger også storm. Storm av dimensjoner som gjør at vi ikke greier å navigere og vi mister retningen og fotfestet. Vi blir redde, tar uoverveide avgjørelser, livets flod skyller over oss. Da står vi der da, som ledere, og skal forsøke å være det som er nevnt over. 

En berikelse og en utfordring

Det å få lov til å være en del av menneskers daglige liv, er en berikelse og en utfordring. Det å være nære mennesker i livets ulike faser, er noe eget. Det gir innsikt man ikke visste man kunne eller ville ha. Man får dyrekjøpte erfaringer og oppturer som føles som egne seire, selv om man bare er en liten og perifer del av det. 

Medienes sensasjonsjag i sin streben etter klikk, står i sterk kontrast til det som er virkeligheten på mange måter. Det er ikke noe sensasjonelt ved å streve. Tvert imot. Det er tøft og også brutalt. Det kan oppleves skamfullt selv om det ikke egentlig burde være det. Det er ekte det å streve. Det er reelt å synes at ting er stritt og at det kan butte imot. At bølgene i floden kan bli for høye. 

Mennesker strever med ulike ting. Tap, sorg, økonomi, brustent kjærlighetsliv, usikkerhet og psykologisk ustabilitet for å nevne noe. Det er aldri noen raske løsninger. Det finnes ikke en fasit på hvordan et liv skal leves. 

Livet det skjer og vi er med på båten. Enten vi vil eller ikke. For mange er det greit, men for mange er det sånn at den båten møter litt for høy sjø noen ganger. Da blir vi svimle og kvalme og har mest lyst til å hoppe av hele greia. 

Det er ikke så lett det der, for konsekvensen kan bli ganske alvorlig. Det er ikke sikkert man kommer seg på igjen og i fallet kan ting gå skikkelig galt.

La oss ta det litt piano

Med de årene vi har hatt, mener jeg at det kan være en utrolig god ide å gi hverandre litt pusterom. Gi hverandre litt tid til å finne ut av ting, og finne tilbake til seg selv og kanskje? Gi hverandre muligheten til å bli den vi var, eller ville være.

Ta noen styremøter med oss selv og reflektere litt over hva som egentlig er viktig i livene våre. Er det så himla nøye om den innleveringen, den rapporten eller det møtet skjer innen fristen? 

Eller er det litt viktigere at vi tar oss tid til kollegaen vår, til vennen vi ikke har snakket med på en stund, på din gamle mormor eller foreldrene dine? Ja, du skjønner sikkert hvor jeg vil. 

I all min naivitet, skjønner jeg at ikke det vil generere like mange klikk hos mediene med bare kosehistorier om en venn eller kollega som har gjort noe godt for en annen. Jeg ser den. 

Til og med jeg forstår at det er mer presserende saker for allmenheten å vite om.

Men kanskje vi som er satt til å lede andre mennesker skulle tatt et standpunkt og sagt ifra at, vet dere hva, de folka som jobber hos meg, de fortjener faktisk å ta det litt rolig akkurat nå. Fordi ved at de får ta det litt piano nå, vil de få tid til å være den de er, og da tror jeg det blir veldig bra jeg.  

Så får jeg tatt det litt rolig og. Så kan jeg bli enda bedre og. Hadde ikke det vært litt greit da? 

Vinn- vinn det vel?

Nå er det januar og nytt år og sånn. Vi skulle ikke bare blitt enige om å prøve det da? Det å ta vare på hverandre. I hvert fall frem til April?