Håp!

Det er skrevet mye om den tiden vi nå er inne i. Mye klokt. Mye til ettertanke. Det er helt naturlig. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om dette, men jeg har noen usammenhengende tanker jeg tenkte jeg skulle prøve å få ned.

Dette er ikke tekst for å få sympati. Det er ikke en tekst for å få ut frustrasjon. Og aller minst er det sutring. Men det er en tekst om noen tanker jeg har hatt og har, og om den perioden vi har vært og er i.

Kanskje er det mest av alt en tekst om håp.

I mange uker i starten av utbruddet måtte jeg bryte med selve grunnlaget for hvorfor jeg har det yrket jeg har. Det føles tungt. Mentalt. Fysisk. Å måtte si til mammaer og pappaer i vanskelige situasjoner at, nei, det er ikke plass til ditt barn i herberget nå. Det føles vondt. Det føles unaturlig, og det føles som et slags svik. Det er ikke derfor jeg er her.

Jeg vet godt hvorfor jeg må gjøre det sånn, men det føles likevel ikke noe bedre. Og kanskje er det der noe av håpet ligger? I nettopp det at jeg vet hvorfor det må være sånn, men at det allikevel ikke føles bra? Og mammaene og pappaene, de må jeg ta skikkelig godt vare på etterhvert. Jeg må være knallhard på det jeg tror på og ikke gi ved dørene. Ikke en gang til. Ikke hvis jeg ikke absolutt må. Det vet jeg faktisk ikke om jeg greier.

Hvordan skal jeg møte de folka med hevet hodet og gå videre etter dette? Jeg må bare håpe de forstår, jeg må forsøke å forklare. Jeg tror det går. Foreldrene har vist meg det.

Jeg har lært at det som driver meg er de jeg jobber med. Det er da jeg fungerer. Det er da jeg drives fremover. Selv da de andre er vanskelige og jeg har lyst til å be dem om å endre perspektiv og synspunkt, er de med å drive meg fremover. Og jeg har kanskje ikke ivaretatt dem særlig bra heller. Jeg har kanskje mislyktes monumentalt i dette her. Det kan faktisk hende. Det er en mulighet for det. Det må jeg erkjenne. Dessverre. For meg. Og forhåpentligvis for de jeg jobber med. For da kan jeg overleve og komme ut på andre siden med muligheter for å drive denne barnehagen videre. Jeg tror det går.

De jeg jobber med viser meg det hver eneste dag med sitt mot og sin evne til omstilling. De viser meg det hver eneste dag ved å gjøre alle dager til spesielle dager for barna. Selv midt oppe i alt som ikke er som det skal.  Det gir meg håp og fremtidstro.

Og barna da?
For det er for barna jeg er her. For de barna som trenger det. For meg selv som barn. Han som hadde et trygt fang og en som så han i samspill med de andre. En som anerkjente han for den han var og det han kunne. Han skal jeg være og han skal de barna som er hos oss få oppleve.

De skal få merke at vi bryr oss. De skal få merke at hver og en av de er den viktigste vi vet om. De skal få merke at vi er her for dem. De skal få merke hvor høyt vi setter hverdagene.

Uten unntak og uten å gi ved dørene.

Jeg tror det går.

Sånn må det nesten bli nå.

Det gir meg håp.