Dagens barn vokser opp i et kunnskapssamfunn, og må i større grad enn før forberedes fra en tidlig alder for å kunne mestre de krav og forventninger som møter dem i senere utdanning. Det snakkes om livslang læring, kompetanse og tidlig innsats, og barn bruker store deler av livet i institusjoner eller fellesskap som barnehage, skoler og i ulike idretter. Det virker derfor som samfunnet forventer og krever at barn innehar sosialkompetanse, læreevne og evne til å yte og samhandle, i større grad enn før. Så hvordan skal barnehagen i 2019 ta sitt ansvar som førsteinstans, og bidra til at barn får en god opplevelse og første møte med kunnskapssamfunnet, og noe som kan passe for alle?

De kommer med ulike erfaringer, forventninger og forutsetninger ut i barnehagene, spente på hva de kommer til å møte og hva ryggsekken er fylt med på vei ut. Noen er elever fra ungdomskolen, noen fra videregående og mange studenter fra ulike høyskoler og universiteter. Opplevelsen disse studentene har etter endt praksisperiode, kan være avgjørende for fremtiden deres. Så, er vi alle bevisste på ansvaret vi har når vi åpner dørene våre, og ønsker studentene velkommen i praksis?

Hva kan og forstår vi om barnas språk, og hvordan innhenter vi informasjon og kunnskap når behovet melder seg? Det finnes ingen fasit, men det er mange gode og kloke måter å legge til rette for å trene barnas språklige bevissthet og oppmerksomhet på, øve opp deres forståelse for ord og begreper og hvordan ta dette i bruk, for å skape mening i deres handlinger og atferd.

Det lekes mye i norske barnehager. Det er i leken barna lærer mest og best, men har vi egentlig god nok oversikt over hva barna lærer i barnehagene våre?

Hvem produserer de tradisjonelle forventningene til jenter og gutter i barnehagen? Hvilke rammer setter vi for hva hvert enkelt barn kan gjøre? Gir vi gutter og jenter like muligheter?

De fleste ansatte i barnehagen jobber i barnehage for de har ett brennende ønske om å se barna, og gjøre en forskjell. Noen få har en stabil inntektskilde som høyeste motivasjon. Vi ønsker selvsagt å se KUN ansatte med oppriktig ønske om å gjøre en forskjell i yrket vårt, for noen er nemlig DU hele verden. Mange barn har det dessverre ikke så godt hjemme, og barnehagen blir den eneste tryggeste holdepunktet i barnets liv. Mange barn opplever store ytre påkjenninger som skaper senskader som psykisk lidelser og traumer, som igjen kan føre til selvmord. Psykisk helse startet når barna er født, DU som ansatt i barnehagen kan hindre nettopp det ene selvmordet, du kan være med på å forebygge traumer og psykiske lidelser, med å SE barna. Påføre dem noe godt i deres liv. Da hjelper det ikke at du KUN jobber i barnehage for du vil ha en lønn. Du MÅ brenne for ditt yrke, for å kunne gjøre en forskjell. Her er et dikt som kanskje kan minne deg på hvorfor du jobber i barnehage.

«Jeg vil ikke leke med deg!» «DU får ikke komme i min bursdag!» «Du er ikke min bestevenn lenger!» «Hun er dårlig til å klippe, hoppe, sykle, synge, prate...» Ofte kan vi høre slike fraser fra barn i barnehagen, og som voksne kan det oppleves vanskelig å møte på kloke måter. Det er vel lov å ikke synes at noe er fint? Jeg synes faktisk mye kunst er stygt, men jeg sier det jo ikke til kunstneren! For det har jeg lært at vil kunne såre han eller henne. Men jeg må få lov å mene det?

Det er ikke lenger tvil om at barnehagene i Norge går nye tider i møte. For bare noen år siden var man heldige om man fikk barnehageplass til barnet sitt i det hele tatt. Man takket ja så fort man fikk muligheten, og man var ukritisk i valg av barnehage. Vi har de siste årene jobbet for å få full barnehagedekning i Norge. Det har blitt bygd nye barnehager over hele landet, og markedet har vokst i rekordfart. Det er allerede en stund siden vi kunne juble for full barnehagedekning, nå er situasjonen en annen. Samtidig som man har bygd barnehager i hopetall, har barnetallet i Norge sunket for hvert år. Vi står nå ovenfor en situasjon hvor vi i flere kommuner har overkapasitet på barnehageplasser. Så hva gjør vi nå?