«Jeg skal bare invitere de som kan norsk i bursdagen min». To jenter på fire år sitter på avdeling og snakker sammen. Den andre jenta nikker, hun er enig. En av oss som jobber i barnehagen spisser ørene, hva er det vi hører?

Klokken er halv 12 og vi er klare til å sette oss ned ved bordet. Bleiene er nye, køen på toalettene er borte og hendene er gullende rene. De som treffer oss i gangen møter på 15 sultne barn som hopper som frosker og kryper som slanger i retning spiserommet. Innen måltidet er over har det gått et stykke tid. I hvert fall en halv time, og kanskje til og med 40 minutter. Så lang tid har det gått at noen tenker «hvor blir de av?», «kommer de ikke snart», «de er jo så treige».

Det lekes mye i norske barnehager. Det er i leken barna lærer mest og best, men har vi egentlig god nok oversikt over hva barna lærer i barnehagene våre?

«Barna skal møtes som individer, og barnehagen skal ha respekt for barnets opplevelsesverden» forteller rammeplanen oss. Flott tenker vi og kanskje uten å tenke igjennom hva det egentlig betyr. Barnets opplevelsesverden... Hva slags inntrykk og opplevelser får barna nå? Inntrykkene som barna får har endret seg radikalt de siste 10 årene, med tanke på teknologi som nettbrett, smarttelefoner, biler som er koblet opp mot apper, ring hytta varm osv. Dette er ting som var fremmed for mange av oss da vi vokste opp, men som nå er en del av hverdagen til de fleste barna i barnehagen.

Hvem produserer de tradisjonelle forventningene til jenter og gutter i barnehagen? Hvilke rammer setter vi for hva hvert enkelt barn kan gjøre? Gir vi gutter og jenter like muligheter?

De fleste ansatte i barnehagen jobber i barnehage for de har ett brennende ønske om å se barna, og gjøre en forskjell. Noen få har en stabil inntektskilde som høyeste motivasjon. Vi ønsker selvsagt å se KUN ansatte med oppriktig ønske om å gjøre en forskjell i yrket vårt, for noen er nemlig DU hele verden. Mange barn har det dessverre ikke så godt hjemme, og barnehagen blir den eneste tryggeste holdepunktet i barnets liv. Mange barn opplever store ytre påkjenninger som skaper senskader som psykisk lidelser og traumer, som igjen kan føre til selvmord. Psykisk helse startet når barna er født, DU som ansatt i barnehagen kan hindre nettopp det ene selvmordet, du kan være med på å forebygge traumer og psykiske lidelser, med å SE barna. Påføre dem noe godt i deres liv. Da hjelper det ikke at du KUN jobber i barnehage for du vil ha en lønn. Du MÅ brenne for ditt yrke, for å kunne gjøre en forskjell. Her er et dikt som kanskje kan minne deg på hvorfor du jobber i barnehage.

«Jeg vil ikke leke med deg!» «DU får ikke komme i min bursdag!» «Du er ikke min bestevenn lenger!» «Hun er dårlig til å klippe, hoppe, sykle, synge, prate...» Ofte kan vi høre slike fraser fra barn i barnehagen, og som voksne kan det oppleves vanskelig å møte på kloke måter. Det er vel lov å ikke synes at noe er fint? Jeg synes faktisk mye kunst er stygt, men jeg sier det jo ikke til kunstneren! For det har jeg lært at vil kunne såre han eller henne. Men jeg må få lov å mene det?

Det er ikke lenger tvil om at barnehagene i Norge går nye tider i møte. For bare noen år siden var man heldige om man fikk barnehageplass til barnet sitt i det hele tatt. Man takket ja så fort man fikk muligheten, og man var ukritisk i valg av barnehage. Vi har de siste årene jobbet for å få full barnehagedekning i Norge. Det har blitt bygd nye barnehager over hele landet, og markedet har vokst i rekordfart. Det er allerede en stund siden vi kunne juble for full barnehagedekning, nå er situasjonen en annen. Samtidig som man har bygd barnehager i hopetall, har barnetallet i Norge sunket for hvert år. Vi står nå ovenfor en situasjon hvor vi i flere kommuner har overkapasitet på barnehageplasser. Så hva gjør vi nå?