Er vi gode rollemodeller for våre barn?

«Jeg skal bare invitere de som kan norsk i bursdagen min». To jenter på fire år sitter på avdeling og snakker sammen. Den andre jenta nikker, hun er enig. En av oss som jobber i barnehagen spisser ørene, hva er det vi hører? Den voksne snakker med jentene, mener det er vel fint å invitere alle jentene? Så alle kan bli bedre kjent og ingen trenger å bli lei seg? Jenta som planlegger bursdagen sin ser på den voksne og himler med øynene, så snur jentene seg rundt og fortsetter samtalen.

Episoden er ikke unik, og det er ikke første gang vi hører lignende historier som gjør at magen knyter seg. Barn er herlige, men kan også komme med brutale uttalelser. Det kan dreie som om hvem som får lov og ikke lov til å komme i bursdagen, utestenging, stygge ord osv. Hvordan håndterer vi slikt? Hvordan samtaler vi med barna om dette? Rammeplanen sier at vi skal legge til rette for foreldresamarbeid og god dialog med foreldrene, hvordan forventer foreldrene at vi håndterer slikt?

Både foreldre og vi som arbeider i barnehage støter på ulike etiske dilemmaer, og vi må reflektere og tenke oss godt om i møte med barna. Håndterer vi slike situasjoner feil så kan vi risikere å ende opp med at barna tar slike samtaler på steder hvor vi kanskje ikke hører og ikke får det med oss. Hvordan skal vi klare å gjøre noe om vi ikke vet at det finnes?

Det fremgår av barnehageloven § 1 at «barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn og som er forankret i menneskerettighetene».

Jeg tror vi må stoppe opp, vi må tørre å se på hvilke rollemodeller vi er. Hvilke holdninger og verdier er det vi bringer videre? Hvor mange har ikke sittet i bil og latt seg irritere? Klaget høylytt over alle de andre idiotene på veien? Det kan virke relativt uskyldig, men hvordan oppfatter barna i baksete dette?

Reality-TV har rullet over skjermene våre i flere år. Voksne folk krangler på TV, de snakker bak ryggen på hverandre, de danner allianser, stemmer hverandre ut og konspirerer. Vi snakker om det på butikken, i telefonen og i parken med en kopp kaffe mens ungene leker. Vi snakker sammen om hvem vi håper ryker ut på neste runde, vi kritiserer, er negative og mener mye om mennesker vi aldri har møtt, kun sett på TV. Overskriftene i tabloidene og de store avisene kjører både realitydeltakere og andre kjendiser gjennom kverna. Tror vi barna ikke får med seg mye av dette?

Vi mener mye om naboer og andre bekjente også. På internett har vi blitt så tøffe mot hverandre at kommentarfelt blir stengt. Vi mister kontrollen på hva som er greit og hvor grensene går. Når vi voksne ikke er enige om hvor grensene går, når vi ikke tør å si fra, hvordan skal barna våre lære det? Vi må tørre å snakke sammen, og bli enige om hva som er greit og hva som ikke er greit. Finne frem medmenneskeligheten vår og ta vare på hverandre.

Barnehagen skal fremme demokrati, mangfold, gjensidig respekt og likestilling. Barnehagen skal bidra til å utjevne de sosiale forskjellene og ikke minst arbeide forebyggende mot mobbing. Vi må tørre og snakke med barna, se på hva vi sier, hvordan vi ter oss og hvilke verdier vi fører videre. Det er vårt ansvar å følge barna på en dannelsesreise som ender ut med en gjeng med «skikkelige folk». Vi må sammen med foreldrene fremme respekt for menneskeverdet og vise gledene ved mangfoldet og fellesskap. Sammen skal vi, som Rammeplanen sier, «motvirke alle former for diskriminering og fremme nestekjærlighet». 

Kilder: Lov om Barnehager og Rammeplanen.