Dagens barn vokser opp i et kunnskapssamfunn, og må i større grad enn før forberedes fra en tidlig alder for å kunne mestre de krav og forventninger som møter dem i senere utdanning. Det snakkes om livslang læring, kompetanse og tidlig innsats, og barn bruker store deler av livet i institusjoner eller fellesskap som barnehage, skoler og i ulike idretter. Det virker derfor som samfunnet forventer og krever at barn innehar sosialkompetanse, læreevne og evne til å yte og samhandle, i større grad enn før. Så hvordan skal barnehagen i 2019 ta sitt ansvar som førsteinstans, og bidra til at barn får en god opplevelse og første møte med kunnskapssamfunnet, og noe som kan passe for alle?

De kommer med ulike erfaringer, forventninger og forutsetninger ut i barnehagene, spente på hva de kommer til å møte og hva ryggsekken er fylt med på vei ut. Noen er elever fra ungdomskolen, noen fra videregående og mange studenter fra ulike høyskoler og universiteter. Opplevelsen disse studentene har etter endt praksisperiode, kan være avgjørende for fremtiden deres. Så, er vi alle bevisste på ansvaret vi har når vi åpner dørene våre, og ønsker studentene velkommen i praksis?

Hva kan og forstår vi om barnas språk, og hvordan innhenter vi informasjon og kunnskap når behovet melder seg? Det finnes ingen fasit, men det er mange gode og kloke måter å legge til rette for å trene barnas språklige bevissthet og oppmerksomhet på, øve opp deres forståelse for ord og begreper og hvordan ta dette i bruk, for å skape mening i deres handlinger og atferd.

En dag, da det bare var meg og Andreas igjen i garderoben, og etter en rekke spørsmål jeg ikke kunne svare på, kikker han ned i gulvet mens han sier lavt til seg selv: “Du må slutte å spørre så mye.” Jeg ble perpleks! Der sto Andreas foran meg, full i vitebegjær og nysgjerrighet rundt både praktiske gjøremål og eksistensielle spørsmål, og fortalte seg selv at han måtte slutte å spørre så mye.

«Jeg skal bare invitere de som kan norsk i bursdagen min». To jenter på fire år sitter på avdeling og snakker sammen. Den andre jenta nikker, hun er enig. En av oss som jobber i barnehagen spisser ørene, hva er det vi hører?

Klokken er halv 12 og vi er klare til å sette oss ned ved bordet. Bleiene er nye, køen på toalettene er borte og hendene er gullende rene. De som treffer oss i gangen møter på 15 sultne barn som hopper som frosker og kryper som slanger i retning spiserommet. Innen måltidet er over har det gått et stykke tid. I hvert fall en halv time, og kanskje til og med 40 minutter. Så lang tid har det gått at noen tenker «hvor blir de av?», «kommer de ikke snart», «de er jo så treige».

Det lekes mye i norske barnehager. Det er i leken barna lærer mest og best, men har vi egentlig god nok oversikt over hva barna lærer i barnehagene våre?

«Barna skal møtes som individer, og barnehagen skal ha respekt for barnets opplevelsesverden» forteller rammeplanen oss. Flott tenker vi og kanskje uten å tenke igjennom hva det egentlig betyr. Barnets opplevelsesverden... Hva slags inntrykk og opplevelser får barna nå? Inntrykkene som barna får har endret seg radikalt de siste 10 årene, med tanke på teknologi som nettbrett, smarttelefoner, biler som er koblet opp mot apper, ring hytta varm osv. Dette er ting som var fremmed for mange av oss da vi vokste opp, men som nå er en del av hverdagen til de fleste barna i barnehagen.