Denne Korona-situasjonen har gjort noe med tankene våre rundt hva som skjer når barn blir utsatte for gjentatte avisninger fra sine voksne omsorgspersoner i barnehagen. La oss skru tiden tilbake: Før Korona kom inn og gjorde en helomvending i landets barnehager, var vi vant med en «åpen» avdeling, både på morgen og ettermiddagen. Alle barna på avdelingen var trygge; på oss voksne, på de andre barna, omgivelsene rundt og sine fysiske rom i barnehagen. Plutselig får vi vite at barnehagen må stenge.

Jeg sitter og leser et innlegg fra en far, i Dagsavisen, torsdag 7. mai, hvor han peker på hvor bra sønnen hans har fått det i barnehagen, nå etter at vi gjenåpnet. Endelig er det voksne nok i barnehagen – hver dag! Jeg deler denne pappaens opplevelser, betraktninger og refleksjoner rundt både bemanningsnorm, hva barn trenger og hvordan vi også nå ser effekten av det som regjeringen har definert som godt nok tidligere. Teksten fra far er ikke om ansatte i barnehagen, men det er uunngåelig å trekke slutninger om kvalitet, uten at bemanning er en svært viktig faktor, faktisk den aller viktigste. Det er det pappaen påpeker, vi trenger selvsagt gode nok ansatte, men vi trenger også nok ansatte, hele dagen.

Har du lest boka om Albert Åberg hvor han gleder seg til å feire bursdagen sin? Tante Fiffi kommer for å hjelpe til med forberedelsene. Men så går ikke selve bursdagsfeiringen helt som forventet. Tante Fiffi glemte en veldig viktig ting! Hun glemte å høre etter når Albert svarte hvem han ønsket å invitere. Noen barn opplever dette hver dag. Omgivelsene rundt vil så vel, men glemmer av og til det viktigste, - både å spørre direkte hva barnet ønsker og å lytte ordentlig etter til det barnet svarer.

Siden 12. mars har tilværelsen blitt snudd på hodet for alle som er knyttet til en barnehage i Norge. Fra en dag til den neste var barnehagene stengt. For barna ble det uforståelig å ikke kunne gå i barnehagen neste dag, for foreldre ble det plutselig vanskelig å komme seg på jobb. For personalet i barnehagene sto redsel og usikkerhet om eventuelle permitteringer, og for oss alle kom alvoret om denne sykdommen krypende. De første dagene var det om å gjøre å få ut nyttig informasjon så fort som mulig til foreldre og personal. Vi hadde alle svært mange spørsmål og kjente på følelser vi ikke hadde hatt før.

«Barnehagene åpner igjen 20. april» sier vår stødige statsminister i gårsdagens pressekonferanse. Hun sier samtidig at det er viktig å både videreføre og følge opp smitteverntiltak, samt at barnehageansatte nå får forberede seg på å ta imot barn og foreldre etter den mest omfattende og langvarig krise mange av oss har opplevd, i vårt ellers så trygge land. Det er nesten ufattelig det vi har vært vitne til, og det er nesten så en må gni seg i øynene fortsatt, for å tro at det faktisk er sant.

Me er ein liten gjeng med toåringar og tre vaksne som skal leika ute på dei store barna sitt uteområde. Her er god plass og mykje å utforska. Barna går til toget, til skuta med rutsjebanen, til traktordekket i skogen og til reilene. Me vaksne følgjer etter og prøver støtte dei i utfordringane dei møter. Me stopper også opp for å reflektera over kor barna møtes og er saman, i samhandling der dei må kommunisera. Jo, litt på toget, litt i skuta der dei hjelper kvarandre opp for å rutsja og inne i leikehytta i sanden.

Årets foreldreundersøkelse er avsluttet og barnehager over hele Norge har blitt evaluert av foreldre. Foreldres tilfredshet og deres tilbakemelding på barnehagetilbudet baserer seg på kortere eller lengre møter på avdeling og i garderoben, på utviklingssamtaler, foreldremøter og kanskje noen månedsbrev og dagsrapporter. I FUS barnehagene er samtlige barnehager med på undersøkelsen og vi får som andre private barnehager, noe høyere score på tilfredshet enn de kommunale. Betyr det at private barnehager har bedre kvalitet enn kommunale basert på den årlige foreldreundersøkelsen?

Synet på barn er i ferd med å endre seg. Takket være forskning, blant annet på tilknytningsteori endrer voksnes syn på barn seg. Barn har en langt større status i samfunnet i dag enn tidligere. Studier peker på betydningen av å se barn som subjekt. Dette er også en del av læren på utdanningen vår. Likevel vil jeg mene at vi har en vei å gå. Vi lever i et samfunn som er preget av en kultur og en tradisjon som påvirker oss hvert minutt i vårt møte med barn. Vi handler på denne kulturen og på innlærte handlingsmønstre.