Hva skjer med barna når de voksne avviser barnas initiativ til nærhet?

Denne Korona-situasjonen har gjort noe med tankene våre rundt hva som skjer når barn blir utsatte for gjentatte avisninger fra sine voksne omsorgspersoner i barnehagen. La oss skru tiden tilbake: Før Korona kom inn og gjorde en helomvending i landets barnehager, var vi vant med en «åpen» avdeling, både på morgen og ettermiddagen. Alle barna på avdelingen var trygge; på oss voksne, på de andre barna, omgivelsene rundt og sine fysiske rom i barnehagen. Plutselig får vi vite at barnehagen må stenge. 

Vi prøvde så godt det lot seg gjøre å holde dialogen med barn og foresatte i denne tiden da barnehagen var stengt. Vi la ut bilder på nettportalen, filmer, aktiviteter, og vi hadde videosamtaler for å se hverandre og barna. Dette førte til at avstanden mellom oss ikke kjentes så stor. Vi ville skape en følelse av at vi «står i dette sammen». Så kom gjenåpningen. Som vi gledet oss! Selv om vi måtte snu om på hele organiseringen. Barn og voksne delte seg inn i smågrupper (kohorter), det ble gjennomgang av nye smitteverntiltak, og vi skulle nå holde avstand til de andre ansatte og barna i de andre gruppene.

Gjensynsgleden da vi møttes var STOR!

Den første dagen da jeg skulle følge to barn inn på badet for å vaske hendene sine, møtte blikket til lille «Kari» meg utenfor i en av de andre kohortene. Jeg kunne se hvor glad hun ble for å se meg, det lyste stjerner i øynene hennes og hun ropte navnet mitt høyt. «Så kjekt å se deg igjen, Kari» sa jeg, mens jeg fulgte de andre barna inn på badet og lukket døren etter oss. Etter håndvasken stod denne jenta fortsatt på samme sted og ventet ivrig når jeg åpnet døren. Hun løp mot meg med åpne armer, jeg tok noen skritt tilbake i ren refleks, og bekreftet at «jeg vil også klemme deg, men nå har vi ikke lov til det på en stund». Med det samme ble uttrykket hennes forandret, hun ble trist, og fikk i stedet en kos og forståelse fra den andre voksne, den på hennes gruppe.

Senere denne dagen så jeg denne glade jenta igjen, og blikket vårt møttes. Igjen måtte jeg avise klemmen som hun så gjerne ville gi meg. Jeg gikk nesten ut av døren med tårer i øyekroken. Dette føltes ikke rett, det gjorde vondt. For hva kan skje når vi voksne gjentatte ganger avviser barns initiativ til samspill eller nærkontakt? Barna slutter å søke deg! De påfølgende dagene ble initiativet til denne jenta mindre og mindre når hun så meg. Hun erfarte at hun ikke fikk den responsen fra meg som hun var vant til, og derfor lot hun være å søke både mitt blikk og fysisk kontakt. Nå får jeg smil, men hun søker meg ikke for nærhet lenger.

Nærhet i korona-situasjonen

Disse ukene i barnehagen har flere kollegaer opplevd det samme. Dette er det vanskeligste med denne nye «Korona-hverdagen». Å ikke kunne gi alle barna den gode klemmen og nærheten de søker av deg. Det å bevisst avvise et lite sårbart menneske på 3 år, som ikke forstår så mye av det som skjer rundt oss nå, gjør vondt. Barn er følelsesmennesker, de er ekstra sårbare. Barnehagebarn tenker ikke slik som oss voksne. De behersker ikke logisk eller relasjonell tankning. Derfor blir denne situasjonen her ekstra sårbar. For selv om vi bruker blikkontakt, setter ord på følelsene våre og barna sine, så mangler nærheten. En av barns grunnleggende behov for å føle seg elsket.

Hvordan du møter barna dine, eller hvordan vi barnehagefolk møter barna i barnehagen, har så utrolig mye å si for barnet sin selvtillit. Da snakker vi igjen om barnets psykiske helse videre i livet. I denne situasjonen med «Kari» så har det nå skjedd et brudd i hennes tidligere samspillserfaringer. Hun har tidligere erfart en voksen som tar imot hennes initiativ, både fysisk og psykisk. Plutselig får hun ikke dekket hele sitt behov, derav bruddet. Hun har erfart at hun ikke får den responsen hun søker av meg, derfor gir hun opp. Jeg må jobbe med å reparere vårt brudd i relasjonen.

Nå kan vi ENDELIG åpne opp for større kohorter, og i vårt tilfelle: avdelingsvis samarbeid. Jeg må gi dette barnet tid, men må være følelsesmessig og fysisk til stede hele tiden for å bygge opp ny tillit, også for de andre barna på avdelingen. For det er helt klart ikke noe unikt tilfelle med bare denne jenta. Barn som er trygge, og som blir møtt og sett utfra sine behov, har større grunnlag for å mestre livets utfordringer senere i livet. De vil oppleve at de har en verdi for andre. Barn som er utrygge, og som opplever gjentatte avvisninger kan i verste fall miste troen på seg selv. Disse erfaringene kan henge med barn videre i livet sitt, og vil ha mye å si for barnets senere relasjonsbygging med andre mennesker.

Til sammen håper jeg at dette innlegget kan bidra til viktigheten av å «reparere» brudd i relasjonen med enkelte barn. La oss sammen tenke over hvor viktig tilknytning og gjensidig respons er for barn. Barn leser våre blikk og kroppsspråk veldig lett:

«Det du tror om meg, slik du er mot meg, hvordan du ser på meg, hva du gjør mot meg, slik blir jeg.»                                                                                                                                                             (M. Jennes)

Til slutt:

«Det er like farlig å miste et barn utav tankene, som det er å miste det på gulvet»
                                                                                                  (Gerd Abrahamsen)