Hva har vi lært av korona pandemien?

Jeg sitter og leser et innlegg fra en far, i Dagsavisen, torsdag 7. mai, hvor han peker på hvor bra sønnen hans har fått det i barnehagen, nå etter at vi gjenåpnet. Endelig er det voksne nok i barnehagen – hver dag! Jeg deler denne pappaens opplevelser, betraktninger og refleksjoner rundt både bemanningsnorm, hva barn trenger og hvordan vi også nå ser effekten av det som regjeringen har definert som godt nok tidligere. Teksten fra far er ikke om ansatte i barnehagen, men det er uunngåelig å trekke slutninger om kvalitet, uten at bemanning er en svært viktig faktor, faktisk den aller viktigste. Det er det pappaen påpeker, vi trenger selvsagt gode nok ansatte, men vi trenger også nok ansatte, hele dagen.

«Personalet og deres kompetanse er barnehagens viktigste ressurs og en forutsetning for at barnehagen skal være en god arena for omsorg, lek, danning og læring» skriver Regjeringen om kvalitet i barnehagen i 2019.

Det er nok stor enighet om at prosesskvalitet er det som i stor grad avgjør om en barnehage defineres som god eller mindre god, og far refererer også her til våre middels gode barnehager i Norge. Så når vi snakker om kvalitet i barnehagen, er vi avhengig av å se de ulike formene for kvalitet i sammenheng. Her kommer vi altså ikke unna at strukturkvalitet, med en bemanning som er tilpasset åpningstider, også påvirker barnehagens kvalitet. Om du har aldri så dyktige og kompetente ledere, barnehagelærere, fagarbeidere og medarbeidere på plass, vil du streve om du ikke har bemanning tilpasset barnegrupper og åpningstid. Og de færreste har jo det, med den bemanningsnormen vi har, og de åpningstidene vi legger til rette for. For ikke å snakke om tilpassede lokaler og uteområder.

Økt trivsel

Vi leser overalt i dag, i aviser, sosiale medier og vi hører nyheter om hvordan barna nå trives bedre i barnehagen, og hvordan ansatte opplever å faktisk se hvert enkelt barn. Nettopp fordi vi er tvunget inn i innskrenkede åpningstider, fysisk avdelte uteområder, er mye mer ute og har færre barn og voksne på samme sted til samme tid. Det vi i barnehagen har visst lenge, kommer endelig fram i synsfeltet, praktisk talt.

Jeg hører stadig de samme frasene, de samme opplevelsene og erfaringene fra de ansatte her i Bisjord FUS barnehage i Larvik. Jeg utfordret derfor de ansatte på å dele dette med meg og hverandre. Jeg ville høre dem reflektere over hva som skjer med barn og barnegruppene nå? Og det mangler ikke på svar:

• Barna leker mer!
• Ingen spør om å gå inn lenger
• Barna leker mer med hverandre i kohortene, og vi ser at nye relasjoner dannes
• Barna hjelper hverandre mer
• Rolleleken blomstrer
• Jeg blir invitert mer med
• Barna viser kreativitet ved å ta i bruk materiale og leker ute
• Fantasien blomstrer i takt med smilende barn
• Barn som strever sosialt er mer i lek, og har fått relasjoner til barn i gruppa de tilhører
• Barn som før gråt og viste frustrasjon, viser glede og leker mer
• Barn som jeg tenker på som selvstendige i leken inne, trenger mer støtte nå som vi er mye ute, min rolle som voksen oppleves derfor annerledes enn før

Og de kommer heller ikke utenom hvor positive de opplever foreldre, og hvor gode møter de opplever i levering og henting, til tross for at dette både foregår utendørs, og skjer i kortere sekvenser enn før.

Årsaker?

Videre er jeg nysgjerrig på hva de ansatte tenker kan være årsakene til at dette skjer?

• Jeg opplever å ha tid til å observere og følge med på et og to barn av gangen. Ellers så skjer det så mye rundt meg som stadig forstyrrer eller avbryter meg.
• At områdene er så fysisk inndelt, både inne og ute, gir meg ro og oversikt
• Jeg kan konsentrere meg mer om her og nå
• Jeg er mindre stresset enn før
• Jeg har mer tid til å opptre som støtte der jeg trengs
• Ansatte byr virkelig på seg selv, jeg ser aktive og engasjerte voksne, og det blir synlig også hvem som trenger råd og innspill for å legge til rette for god lek og aktivitet i kohortene. Nå er det enklere å være konkret og direkte med hverandre.
• Voksne blir veldig gode på avklaringer, samarbeid og å se løsninger i fellesskap
• Vi er mye mer ute og det er merkbart med frisk luft og mye aktivitet, men jeg blir sliten på en helt annen og god måte
• Det er helt klart at vi er i en årstid som gir oss gode muligheter, vær og klær spiller en rolle
• Jeg får øvd meg i å møte barn i deres følelser

Jeg er spent på hva kan vi lære av det vi erfarer og ser nå, og hva vi faktisk tar med oss videre i arbeidet, og hva som er mulig å ta med inn i arbeidet, når vi etter hvert skal tilbake til det som så fint kalles «normaltilstand»?

På samme måte som pappaen i Dagsavisen skriver, så opplever jeg at min barnehage er best! De ansatte her er utrolig gode og møter barn med respekt og anerkjennelse. Vi har fornøyde foreldre og glade og trygge barn, og vi har et variert, rikt og godt pedagogisk innhold fra før. Men det er et «men», eller egentlig er det flere «men».

Jeg har en pedagoggruppe som strekker seg langt for å sette barnet først, både før og under «Corona». I dag jobber de fulle dager i kohortene, på lik linje med øvrige ansatte. De er med på kveldsmøter oftere enn vi vanligvis har behov for, fordi vi legger færrest møter inn i arbeidstiden, for å klare å møte dagens tiltak. De har ingen ekstra tid til å jobbe med planlegging, skrive logger, evaluere, dokumentere, alt dette gjøres før og etter fulle vakter, og derav blir det overtidsjobbing. Vi vet at vi skal, kan og bør legge til rette for plantid, men ser ikke hvordan vi skal få det til, og samtidig ivareta veilederen med den grunnbemanningen vi har.

Smittevern

På tross av det vi står i nå, har jeg sjelden hatt så friske barn og ansatte. Det er ingen tvil om at smittevern og reduksjon av menneskelig kontakt, også har en påvirkning på fysisk helse, kanskje også mentalt. Jeg funderer over hvor mye vi hadde spart samfunnet vårt for, om bemanningen ble styrket, slik at vi framover kunne fortsette å erfare og oppleve alt som nevnes over. Men jeg vet at på lang sikt vil det være umulig å fortsette hverdagen som i dag, uten at vi får flere voksne inn. At vi også får lagt til rette for både planleggingstid og tid for pedagogene å følge opp de ansatte, som nå er spredd i ulike grupper, med ansvar for hver sine kohorter, uavhengig av roller, ansvar og faglig bakgrunn. Slitasjen blir på sikt for stor.

Vi rir litt på grunnlaget som er lagt hos oss, men dette varer ikke evig. For oss som skal være en lærende organisasjon, er det viktig også at vi kan gruppere barn og voksne slik at innholdet planlegges, tilrettelegges, reflekteres over og ivaretas jevnlig. Det er heller ikke tid for de ordinære foreldresamtalene akkurat nå, og vi må basere oss på korte samtaler ved levering og henting, eller ta en telefon etter at arbeidstiden er over, og når vi vet hvor viktig samarbeid og dialog mellom hjem og barnehage er, så kan ikke dette vente i det uendelige.

Hvor vi er om en måned, etter sommerferien, eller neste sommer, vet jeg ikke i skrivende stund. Jeg håper virkelig at «Corona 2020» kan føre med seg noe godt. Kanskje kan vi få igjen for det som har gått tapt, ved å sikre kvalitet for de små som er framtiden vår, og for de neste generasjonene som kommer. Hvis det ikke kommer nå, kommer det kanskje aldri.