Tuning into Kids (TIK)

«Barnehagene åpner igjen 20. april» sier vår stødige statsminister i gårsdagens pressekonferanse. Hun sier samtidig at det er viktig å både videreføre og følge opp smitteverntiltak, samt at barnehageansatte nå får forberede seg på å ta imot barn og foreldre etter den mest omfattende og langvarig krise mange av oss har opplevd, i vårt ellers så trygge land. Det er nesten ufattelig det vi har vært vitne til, og det er nesten så en må gni seg i øynene fortsatt, for å tro at det faktisk er sant.

Det blir spennende å se hvordan regjeringen i samarbeid med folkehelseinstituttet og andre faginstanser, tenker at vi på best mulig måte kan opprettholde god hygiene og smitteverntiltak når vi nå åpner igjen. Det er likevel ikke min første tanke, når Erna Solberg presiserer at det nå utarbeides en veileder for dette. Min tanke går faktisk til Sophie Havighurst og hennes virke, både med å utarbeide et foreldreveiledningsprogram i det å oppdage og møte barns følelser, men også hvordan hun har lært opp mange av oss i FUS barnehagene det siste året, gjennom «Tuning into Kids», som programmet kalles.

Som en av de første FUS barnehagene, fikk vi både erfare og lære om CLASS, observasjonsverktøy for å måle kvalitet i barnehagen, samt hvordan vi gjennom emosjonsveiledning (TIK), kan oppdage, forstå og møte barns følelser og reaksjonsmønstre. Og her dukket min første tanke opp. Vi er SÅ heldige som har fått lære om, trene på og øve oss i noe av det som vil være det viktigste i dagene som kommer – å møte barna i de følelsene de har og får.

Noen barn vil helt sikkert storme inn i barnehagen, sultne på å se igjen lekekamerater, rom og leker i barnehagene. Noen vil sikkert være litt mer reserverte og trenger litt tid for å gjenvinne tryggheten de er så kjente med. Andre barn vil streve mer, kanskje trenge mamma eller pappa sin hånd litt mer enn vanlig, og ikke minst å få møte ansatte som både tar barnet på alvor og som kan tilnærme seg på kloke måter.

Med «TIK» i bakhodet, vil de ansatte gjenkjenne og anerkjenne barnas følelser i større grad. Hensikten er at barnet skal oppleve seg sett og hørt, ikke nødvendigvis «få viljen sin». Det er forståelig at barnet vil ønske å være mer sammen med mamma eller pappa nå, tenk på alt de har sett, hørt og erfart, av gode og mindre gode opplevelser. Ansatte vil bekrefte, gjenta og vise empati i situasjonen, og om nødvendig, kanskje finne en løsning sammen. Ofte finner barnet løsningen selv, det trenger bare at noen ser, eller hører på.

Jeg er veldig sikker på at de ansatte også er tryggere på hvordan møte barna nå, hva de skal si, eller faktisk ikke si, hvordan være sammen med og hva som er det viktigste fokuset i situasjonene. Ryggmargen vår vil fikse, gjenopprette «harmoni» og skape god atmosfære. Helst raskt fordi vi vil barna det beste, men vi har lært mer om hva som kan være til barnas beste. Vi har også erfart at dette faktisk funker.

«Jeg vil ikke ha på de skoene!» skriker Ella på 5 år, mens Line står i garderoben sammen med henne. Line setter seg ned på benken ved siden av, ganske nær Ella. «Du vil ikke ha på de skoene» parerer Line, og ser på Ella. «Nei, de er ikke noe fine, jeg vil ikke!» svarer Ella. «Jeg forstår at du ikke vil» Line er like rolig, og inne i seg kjenner hun varmen bre seg, tankene som strømmer på om hva hun skal si og gjøre. Hun beholder roen, behersker seg. «Du vil ikke ha på skoene, og jeg forstår at du er sint». Hun benevner følelsen hun har observert, selv om Ella godt kan være lei seg, noen barn blir sinte, når de blir lei seg. Det gjør vel vi voksne også oftest. «Kan du hjelpe meg?» spør Ella litt roligere nå. «Klart jeg kan», svarer Line og vipps, Ella løper ut av garderoben og ut for å finne sykkel, slik hun vanligvis gjør. «Hva skjedde nå?» tenker du sikkert, men Line vet. Line vet at hun så, hørte, lyttet til og anerkjente Ella sine følelser, og at det var løsningen i alle fall denne gangen.