I barnehagen opplever vi noen ganger foreldre som i beste mening gir barna for mange valgmuligheter. For eksempel barnet som blir hentet av faren midt i en lek eller aktivitet, og som sier at det ikke vil hjem. Så spør far - "Skal mamma komme når hun kommer fra jobb, da"? Barnet sier først ja, men når faren går, angrer det og roper ham tilbake. - "Skal du være med likevel"? Nei… barnet vil jo leke… Ja… Nei… Eller… Barnet blir usikkert og forvirret. Eller om barnet kommer til barnehagen på morgenen, men heller vi være hjemme med mamma og lillesøster. - Ja, men du sa i dag tidlig at du ville til barnehagen, svarer mor.

Det er mange sterke følelser i en barnehage. En normal barndom inneholder mange frustrasjoner, tap etterfulgt av sorg og fortvilelse, konflikter som gjør oss sinte og mange opplevelser som gjør oss glade, lykkelige og vel tilpass. Følelsesuttrykk er en del av det av det å være sammen med andre. Det er ikke farlig å være sint og man trenger ikke å være snill hele tiden. Barn trenger å bli kjent med hele følelsesregisteret sitt og de trenger voksne som kan møte følelsene deres og ikke minst anerkjenne dem. Alle følelsene, også sinne og gråt, er en del av det å være til.

Har lyst å dele noen tanker og erfaringer om oppstart i barnehagen da det kan være stor forskjell fra barn til barn hvordan de reagerer. Noen av barna kan gi uttrykk for at de er glade og trygge når de kommer i barnehagen, mens andre kan begynne å gråte og gi uttrykk for at «jeg vil være sammen med deg, pappa/mamma!» Begge deler er like normalt. Det vi tenker er viktig er at vi i barnehagen og dere foreldre ikke avleder barnet, men bekrefter barnets følelser.

Du står opp litt sent en lørdag og blar deg igjennom diverse profiler på sosiale medier. Plutselig setter du kaffen i halsen, du hoster til tårene renner. Noen har delt et bilde av deg som du ikke ønsker at skulle vært delt. Du plukker opp telefonen og ringer til vedkommende for å be dem om å slette bildet snarest.

Å kunne møte mennesker, kommunisere, dele, og forstå hverandre er ikke en selvfølge. Å virkelig ønske og vise at du er der for barn og kollegaer, og at du gjør ditt ytterste for at de skal lykkes, er for noen helt naturlig. For de aller fleste av oss er det slik at vi må legge ned en innsats for å få dette til. Dette dreier seg om å jobbe med vår egen relasjonskompetanse.

Jeg får ofte spørsmål av foresatte om hvordan man hjemme kan jobbe med å endre negativ atferd hos et barn. Selv om noen grunnleggende prinsipper bør være tilstede, er det ikke ett svar på det. Det vil variere fra barn til barn hvilke individuelle og system tiltak en bør jobbe med.

For mange voksne er begrepet «digitalt» utfordrende og bare begrepet blir nevnt, er det noen som kjenner det i magen, og nærmest håper det bare forsvinner. Men digital praksis har kommet for å bli, og det vil fortsette å utvikle seg, også i barnehageverden. Barna som vokser opp i dag vokser opp med ny kunnskap, og mangler erfaringer vi voksne sitter med, og kanskje vil våre barn aldri helt forstå hvordan livet var uten mobiltelefon, nettbrett, radio, fjernsyn eller internett. Men gjør det noe da? Jeg vokste opp uten «hest og kjerre», men jeg er svært takknemlig over at bilene i dag gjør det mulig for meg å bevege meg raskt fra A til B.

Se for deg følgende: Du har en utrolig produktiv dag på jobb, dine ideer fikk gjennomslag og alt går på skinner, du har landet en suveren kontrakt og en utrolig flott modell av området du er med å utvikle står og gliser mot deg på pulten din. Du oser av stolthet når du pakker sammen og går for dagen.