De aller fleste av oss tar inn over oss, vurderer, tenker og tar avgjørelser i løpet av svært kort tid hver eneste dag. Ofte er et førsteinntrykk svært vanskelig å snu. Vi har lett for å selv sørge for at førsteinntrykket vårt stemmer, ved at vi skaper en sannhet rundt det vi har sett og opplevd. Vi skaper en sannhet som selv etter lang tid ofte er svært lik den vi opplevde første gang. Så hva betyr dette i barnehagen?

Barnehagen er mer enn pedagogikk! Det er kommet ny rammeplan, full barnehagedekning med økt konkurranse og nyere hjerneforskning, men hvor er fokuset på ledelse? Ledelse er helt essensielt for å endre organisasjonen, for å lære og for å bli bedre. God ledelse er helt vesentlig for å kunne heve kvaliteten. Derfor er barnehage mye mer enn pedagogikk.

”Jeg så ikke hva som skjedde, så jeg visste ikke hvem som fortalte sannheten”. Dette er nok en kjent setning for mange som jobber i en barnehage. Konflikthåndtering er en stor del av barnehage-hverdagen, og vi møter stadig på små og store utfordringer. En gjenganger blant krangler mellom barna dreier seg om gjenstander… ”Jeg hadde den først”. ”Nei, den er min”. Før du vet ordet av det er det en drakamp som raskt ender i at en eller begge blir lei seg.

«Navere later ikke som om de er syke, de later som om de er friske» I september 2017 skriver Silje Rørvik en artikkel i Aftenposten, som handler om det å være for syk til å jobbe, men allikevel ha et sterkt ønske om å være en del av et arbeidsmiljø. Denne florerer på Facebook, og deles jevnt og trutt. Hun peker på skam, tabu og lite forståelse for arbeidstakere med kroniske eller psykiske lidelser, og hun har nok rett i alt hun skriver. Samtidig, sitter jeg her, som representant for arbeidsgiver og tenker at denne saken også har en annen side. Gjennom mange år har jeg hatt erfaring med nettopp arbeidstakere i de kategoriene som innlegget i Aftenposten viser til, og jeg har full forståelse for at disse har vært i og er i vanskelige situasjoner.

De beste minnene jeg har fra barndommen er når min far fortalt de utroligste eventyrene, og jeg fikk aldri nok. Han spilte dem inn på kassett, og jeg og min søster hørte dem om og om igjen. Jeg kunne drømme meg bort, og så alt levende for meg. De underligste skapningene ble skapt i mitt indre bilde – og fantasien var stor. En spade ble til en kjempes grøt skje, fuglesang ble til magisk språk, og det gamle babyteppe mitt ble til en magisk kappe som jeg løp rundt med og reddet alle bamsene mine. Hytter ble bygget av bord og pledd, og inni der kunne jeg leke sammen med andre eller alene i timevis. Og jeg fikk lov.

For meg som jobber som leder i en såkalt basebygget barnehage, er det mange forhold å ta hensyn til når organisering av barnegrupper skal gjøres. I avdelingsbarnehager har eksempelvis tradisjonen vært at småbarn flytter over på stor når de blir 3 år, eller den høsten de fyller 3. Dette har kanskje også vært tilfelle i både base- og sonebarnehager, eller andre typer som ikke er nevnt her.

I barnehagen opplever vi noen ganger en kollega som kjefter på barn. Vi sitter med klump i magen, og tenker at dette ble feil. Vi ser at barnet reagerer. Barnet kan reagere på flere måter. Barnet kan bli lei seg, reagere med sinne eller bli stille. Når vi som er voksne sitter med klump i magen, og kjenner på at vi opplever situasjonen som urettferdig, må vi si ifra. Det er vår plikt. Jeg tenker at hvis vi sitter og ser på og ikke sier noe, aksepterer vi indirekte det som skjer. Vi vet jo det, at den som tier samtykker.

Jeg leker fordi «Jeg kan være hvem jeg vil. Nå er jeg en prins, litt senere kanskje et troll», sier en femåring. I Bisjord FUS barnehage tar vi leken på alvor. Gjennom lek gir barna uttrykk for sin måte å forstå verden på. Når barna leker, hva gjør vi voksne da? Vi støtter, lytter og er tilstede med vår kunnskap og klokskap.