Kronisk sykdom eller psykisk uhelse - hvordan håndterer vi det i barnehager?

«Navere later ikke som om de er syke, de later som om de er friske»
I september i fjor, skriver Silje Rørvik en artikkel i Aftenposten, som handler om det å være for syk til å jobbe, men allikevel ha et sterkt ønske om å være en del av et arbeidsmiljø. Denne florerer på Facebook, og deles jevnt og trutt. Hun peker på skam, tabu og lite forståelse for arbeidstakere med kroniske eller psykiske lidelser, og hun har nok rett i alt hun skriver. Samtidig, sitter jeg her, som representant for arbeidsgiver og tenker at denne saken også har en annen side. Gjennom mange år har jeg hatt erfaring med nettopp arbeidstakere i de kategoriene som innlegget i Aftenposten viser til, og jeg har full forståelse for at disse har vært i og er i vanskelige situasjoner.

Men jeg sitter også med en tanke om at mange av dem kanskje ikke er så misforstått, men at de selv har en sorg å bearbeide, ved å ikke leve opp til forventninger, ved å ikke kunne leve det livet de selv ønsker, eller tenkte at de skulle leve fordi det oppstår begrensninger eller forutsetninger de ikke rår ved. Det oppleves derfor særlig vanskelig når arbeidsgiver har et behov og ønske om å både få dem friske og mest mulig funksjonelle, i den jobben de opprinnelig er ansatt til å utføre. Jeg forstår at arbeidsgivers ønsker kan oppleves som press, og at man blir møtt med lite forståelse, men jeg vet at sannheten kan være en helt annen.

Ja, det er muligheter i å redusere stillinger og endre noen arbeidsoppgaver, men i barnehagen er det også svært mange begrensninger for nettopp det. Vi vet nå hva barn trenger i barnehagealder. Voksne med kompetanse om små barn, voksne som er oppmerksomme og «pålogga» gjennom hele dagen, voksne som er tilstede og som legger til rette for det hvert barn trenger, som skaper en trygg og forutsigbar hverdag med muligheter for å skape gode relasjoner og å utvikle seg. Nytt barnehageår er godt i gang, og trygge, stabile og forutsigbare voksne er helt avgjørende for en god start for hvert barn.

Når du som voksen har et stadig fravær i barnehagen, innfrir du da det vi vet barn trenger? Når du som voksen, stadig har utfordringer med å takle arbeidsoppgaver, som i stor grad dreier seg om å jobbe med barn i ulike situasjoner, innfrir du da det vi vet barn trenger? Når jeg som arbeidsgiver må bruke mye tid, sammen med deg, for å finne nye løsninger på tilrettelegging, fordi det vi prøvde ut ikke passet for deg, innfrir vi da det vi vet barna trenger?

Jeg tror svaret gir seg selv.

Og misforstå meg rett, jeg vil den kroniske syke alt godt. Jeg ønsker for den kronisk syke at den skal kunne være i arbeidsliv, oppleve mestring og utvikling, men jeg mener at ikke alle kronisk syke, skal jobbe i barnehage, nettopp fordi barnehage er barnas lekeplass. Mange med kronisk sykdom kan jobbe i barnehage, og de ønsker jeg velkommen, men når arbeidet preges av fravær utover det «normale» eller påvirker i stor grad jobben som skal gjøres med barna, må det gjøres nye vurderinger.

Vi bor i et land med gode ordninger, gode lønns- og arbeidsvilkår og gode trygdesystemer, selv om disse selvsagt er i en annen klasse enn for oss som er i normalt arbeidsliv. Barnehager har i stor grad tariffavtaler og ordnede pensjons- og forsikringsavtaler, og det er klart at det å gå fra jobb i barnehage og over i nav-systemet ikke er lukrativt, men det finnes allikevel mange muligheter nettopp fordi vi har dette velferdssystemet.

«Navere later ikke som om de er syke, de later som om de er friske»

Ja, og dette er nettopp et problem for meg som arbeidsgiver. Jeg trenger friske folk, eller folk som kan jobbe så mye som de er friske til i dette yrket.

Rørvik har som nevnt, helt sikkert rett i mye av det hun skriver, kanskje alt. Men, jeg vet også at «nav`erne» må gjøre noen erkjennelser, ta noen kjipe valg og legge til rette for en bedre hverdag for seg selv. Jeg som arbeidsgiver kan ikke «redde verden» for de ansatte, men jeg kan møte dem med forståelse ved å tilrettelegge så langt som mulig, vise omsorg ved å gi informasjon om muligheter, og støtte dem over i andre type yrker eller ordninger, når det er nødvendig.

Jeg har opplevd flere arbeidstakere i mitt over 20 års lange yrkesliv i barnehage, som har valgt å bytte yrke eller slutte i jobben i barnehagen, fordi det ble for utfordrende, og jeg mener at disse menneskene er noen av de modigste og sterkeste jeg kjenner, og er helt sikker på at disse er gode rollebilder for mange kronisk syke. De gjør valg som både er til deres eget og andres beste, særlig tar de hensyn til barnas lekeplass!