Å lede under korona!

Jeg har daglig gode samtaler med flere av de ansatte, og det er nettopp det som gjør jobben min som leder så utrolig utfordrende i disse dager, med smitteverntiltak «an mass». Jeg skulle så gjerne hatt flere samtaler daglig, og hatt nærhet til de ansatte, slik jeg er vant til at jeg kan.

Å sitte på et kontor og lede, er ikke ledelse. Deler av det ja, fordi tida her går til med forberedelser, planlegging, etterarbeide og evalueringer – som direkte eller indirekte påvirker måten ansatte utfører sine oppgaver på. Men, det er jo gjennom kommunikasjon, tilstedeværelse, observasjon og avklaringer at vi blir kjente, at vi lærer å snakke samme språk, at vi utvikler oss i felles retning.

Jeg er glad for korona på en måte – fordi jeg har lært så enormt mye det siste året. Jeg har lært å håndtere en beredskap, jeg har lært hva som bor i de ansatte, i barn og foreldre, og jeg har lært så uendelig mye om meg selv, mine følelser, mine holdninger og min utvikling som medmenneske og som leder. Og jeg lærer fortsatt.

Men nå er jeg lei korona! Jeg vil tilbake til klemmer, nærhet, personalmøter og tilstand hvor jeg kan tenke fellesskap i større sammenhenger. Jeg vet jo vi kommer dit, og jeg skal være tålmodig, men det må være lov å si jeg er lei.

Så hvordan leder jeg i dag da? Under forhold hvor vi skal dele avdelinger i grupper og holde avstand fysisk til hverandre som kollegaer? Jeg vet jeg har betydning både i hverdagen og i et eventuelt utbrudd av korona, så hvordan skal jeg prioritere min tilstedeværelse? Hvordan skal jeg velge hvem jeg er i samme rom med, hvem jeg blir nærkontakt til i jobben? For hvordan leder jeg om det er jeg som blir smittet? Kanskje jeg blir syk, kanskje blir jeg det ikke… ingen av oss vet nok om det som kan, eller kommer til å skje. Og godt er nok det!

Jeg er så takknemlig for folka jeg har rundt meg på jobb, og jeg er så glad for at jeg har valgt og utviklet min lederstil til å lede gjennom andre. For nå må jeg lede barnehagen vår så til de grader gjennom andre, gjennom de pedagogiske lederne og barnehagelærerne først og fremst. De pedagogiske lederne på huset i Bisjord FUS barnehage er så godt rustet til å lede sine avdelinger, fordi de er tilstedeværende, modige og viser tillit til både meg og sine medarbeidere. De informerer, de veileder og de følger opp, hver eneste dag. De samarbeider! De har gode samtaler og reflekterer med hverandre, andre ansatte og med foreldre, og finner måter å løse dagens problematiske dilemmaer, praktiske og pedagogiske, som gjør at vi fortsatt kan drive en god barnehage – for barna. Men jeg undrer meg over hvor god arbeidsplass vi har iblant, med alt de ansatte skal makte over, og hvilke belastninger de opplever, hver eneste dag. Hverdagen i barnehagen er travel nok fra før, og ikke minst nå under korona`n. Jeg tror det er fordi samfunnet for øvrig er ganske avkappet for fritidssysler og andre krav, at de ansatte klarer å lade opp til jobb, dag etter dag.

Alle ansatte her gjør som de alltid har gjort. De bretter opp ermer! De gyver løs på oppgaver. De møter barn med varme og med omsorg. De møter hverandre med omsorg og støtte. De finner nye måter å organisere seg på når praksisen utfordrer faget. «Jeg glemmer heldigvis hverdagen der ute når jeg går inn porten», sa en kollega før jul, og det sier sitt.

Det er viktig å nevne barnehagelærerne også, for våre er relativt nye, enten i «gamet» eller i barnehagen vår, og de står så på! De har fått en særdeles bratt læringskurve dette året, og jeg er prisgitt gode pedagogiske ledere, som jevnlig oppdaterer meg, og som jevnlig lærer opp og veileder, når det trengs. De lever etter mottoet vårt «å gjøre hverandre gode». Alle våre «normale» rutiner på å ta imot nye ansatte utfordres under de forholdene vi har i dag, men jeg og vi gjør så godt vi kan – det er slike forutsetninger vi har nå. Men jeg er også prisgitt at barnehagelærerne er engasjerte, tilstedeværende, lærevillige, mottakelige, fleksible og modige.

Og det er det jeg trøster meg med, her jeg sitter på kontoret i barnehagen, med blikket ut av vinduet for en liten stund, og ser personale og barn om hverandre, i snøen, med akebrett, eller sittende på et dekk. Jeg har nok av oppgaver å ta fatt på, eller som jeg holder på med. Jeg blir ikke arbeidsledig med det første, men jeg får ikke holde på med de tingene jeg synes er viktig og gøy, slik jeg har ønske om å gjøre det, og slik det motiverer meg.

Uansett, jeg krysser fingre nå for at vi ganske snart nærmer oss normalen i barnehagene. Og selv om det vil ta litt tid, vet jeg at alt korona`n har lært meg, gir meg inspirasjon nok til å fortsette det viktige arbeidet med å sette barnet først.