Hva ligger i uttrykket «Å skylde på andre»?

Med dette som utgangspunkt blir min egen bevissthet rundt utrykket «Å skylde på andre» så viktig å belyse, fordi det kan bidra til å forhindre det vi ønsker å oppnå. Det skjer overalt, og fellesnevneren er at man forklarer egen atferd ut ifra hva andre har påført en, og ikke ut ifra egne valg. Jeg kan være enig, det er digg å plassere ansvar over på andre, men hjelper det? Utsagn som ”Sånn er jeg, så dere må bare leve med det”, er et klassisk utsagn. I enhver konflikt er ofte fraskrivelse av ansvar kjernen til konflikten. 

Å skylde på andre

Gjennom selvrefleksjon har jeg kommet frem til følgende:  

• Å skylde på andre er å fraskrive seg ansvar, og ikke se konsekvenser av feilene dine. Til slutt fører det bare til falskhet og forhindrer personlige vekst! 
• Å skylde på andre er noe barn ofte gjør. Dette fordi barns kognitive og moralske utvikling hindrer dem i å forstå viktigheten av å ta ansvar for sine handlinger. Dermed vil de heller velge å unngå straff, når de vet at de har gjort noe de ikke burde gjort. Dessverre kan man også oppleve «umodne» voksne i barnehagen, som kan oppføre seg på denne måten i ulike situasjoner. 
• Å skylde på andre blir først en vane og deretter en strategi. Hovedsakelig hos personer som mangler autonomi. Oppførselen kan vise til en antakelse på en stagnasjon i utviklingen av gode følelser og verdier. De som oppfører seg på denne måten, har tydeligvis skyldfølelse, og påfører den på andre. 

Vanligvis handler det om frykt og sinne bak mønsteret med å skylde på andre. Så lenge de ikke bruker «sunnere» strategier i sitt forhold til andre, kan slike følelser forbli, og kanskje også bli mer intense. Dette er ikke en effektiv strategi. Tvert imot forsterker det utfordringene. Man ser ikke lengre verdiene, men er kun opptatt av egen vinning. 

Hvorfor er jeg så opptatt av dette og hva kan være årsakene til mine utsagn? Generelt sett er det to hovedgrunner til at enkelte velger å klandre andre som en strategi for å takle en konflikt. Mangelen på autonomi kan være en årsak. I tillegg er det veldig vanlig at en person kompenserer for følelsen av underlegenhet. Mennesket vil bli elsket eller anerkjent, men gjør ikke det som trengs for å oppnå kjærlighet eller anerkjennelse, noe som kan plage dem. Det er i disse situasjonene de bestemmer seg for å skylde på andre, for alt de selv ikke klarer å oppnå. Er dette bevisst for alle, eller handler kanskje mennesket også ubevisst, ved å påføre andre noe de selv ikke er klar over? 

En annen grunn til at denne strategien brukes, kan være mangel på egen trygghet og tilstedeværelse. Som hos oss voksne avhenger det av frykt for å ikke lykkes eller høre til. Vi klandrer andre for selv å unngå en dårlig opplevelse. Bidrar denne oppførselen til å forhindre dem i å utvikle en følelse av ansvar og tilstedeværelse?

Hvorfor velger man en slik rolle?

Virkemiddelet med å skylde på andre er tilsynelatende fruktbart. For det første forblir egoet godt ivaretatt. Dette fordi du ved å gjøre en feil, erkjenner at du er ufullkommen og derfor ikke alltid har rett. For en person som mangler ydmykhet, er dette et «sår», som egoet kan ha vanskeligheter med å tåle. Vanskeligheten med å akseptere feil er heller ikke et resultat av overdreven egenkjærlighet, men av usikkerhet. Noen mennesker tror at det å gjøre en feil tar bort egenverdien eller stiller spørsmål ved evner og integritet. Er du er trygg og fornøyd med den du er, er det større sannsynlighet for at du vurderer feilene dine som normale, og noe du kan lære av. 

Så er det de gangene en person klandrer andre, fordi dette er den eneste måten de kan unngå konsekvensene av sine handlinger på. Derfor trenger de ikke å rette opp sine egne feil. En barnslig måte å fraskrive seg både ansvar og skyld på. Alle som opptrer på denne måten, gjemmer seg og mister muligheten til å lære av feilene sine. Ikke bare det, men det kan bidra til å hindre menneskene å bli sterkere, og kan føre til at man mister troen på seg selv.

Hva taper man ved å skylde på andre?

Et av kjennetegnene som gir mer verdi i livet, er nettopp å bygge ekte, intime bånd mellom menneskene i barnehagen. Dette bringer med seg trygghet, det styrker identiteten og pleier mot. De kunstige båndene som kommer fra manipulering, skaper bare en følelse av ensomhet i møte med en krevende og uforutsett hverdag. På samme måte mister alle som nekter å påta seg sitt ansvar, også sin egne personlige vekst og lærer sjelden av sine egne feil. Denne stagnasjonen kan føre til å påvirke følelser, forvrenge oppfatningen av virkelighet og til å bygge videre på negative holdninger. 

Alle som systematisk klandrer andre for sine feil, smerter og mangler, bidrar til å skade seg selv og andre. Det første de gjør er å forringe ektheten og åpenheten. Under disse forholdene blir det utfordrende å bygge sunne og gode relasjoner, og de fremmer hovedsakelig usaklige meninger/ytringer. Ser man dette i sammenheng med hva rammeplanen sier, «Alle barna skal utvikle seg, lære og oppleve fremgang» (Rammeplan av 2017, s. 44), blir voksne viktige rollemodeller for barna! 

Barn som utsettes for erting eller plaging, har ikke skylden for det, og barn som blir utestengt fra lek eller utsatt for krenkende atferd, har heller ikke ansvaret for det som skjer. Det er alltid de voksnes ansvar å håndtere slike utfordringer i barnehagen. Det er også de ansattes ansvar å ivareta det barnet som har utført en negativ handling, inkludere det og hjelpe det inn i fellesskapet. Ydmykhet er en motsetning mot tendensen til å skylde på andre. I motsetning til hva man tror, vil det å lære og ta ansvar for konsekvensene av egne handlinger og feil, bare styrke og fremme egen utvikling som individ og menneske.