Barnehagefaget er ferskvare – er det fordi det er så komplekst?

Etter å ha lest opp sine tanker og refleksjoner rundt barns medvirkning i barnehagen, ber studenten vår de ansatte på avdelingen om å si noe om hva og hvordan de både definerer at barn medvirker i vår barnehagen, og hvordan det kommer til syne i hverdagspraksisen.

Det blir ofte litt stille i en sånn sammenheng. Noen holder litt igjen, for å slippe andre til. Andre vet ikke helt hva de skal svare, og noen blir tankefulle. Jeg skal ikke gå inn på barns medvirkning her, men heller rette blikket mot flere tema, og hva det er som gjør at det fortsatt er vanskelig å definere, etter 5, 10 eller over 20 års arbeide i barnehagen.

Det er ikke alltid sånn at det er de nyansatte, de ferske eller de ufaglærte som blir stille, eller er dem som ikke kommer med konkrete og gode svar. Det kommer ofte fra ansatte som har jobbet lenge i barnehage, og kanskje i vår barnehage, ansatte som har vært med på mange slike situasjoner, hvor vi har drøftet og definert begreper i fellesskap. Hvorfor klarer en da ikke å være mer konkret, gi gode eksempler som gjør at andre forstår?

Mangfold, bærekraftig utvikling, demokrati og sosial kompetanse. Store ord som i barnehagens praksis må brytes ned til eksempler for å gi forståelse for hva, hvorfor og hvordan vi tilrettelegger for, planlegger for og evaluerer på. Men det samme gjelder også definisjon av tid, og hva som forårsaker at vi får opplevelse av å alltid mangle tid.

Hva er det som gjør, at vi år etter år, må drøfte de samme begrepene, og de samme problemstillingene?  Er vi ikke gode nok på opplæring, involvering og ledelse?  Jeg mener bestemt at det ikke nødvendigvis ligger der, men at det er mange faktorer som påvirker. Er ansatte pålogga nok? Er de konsentrerte i «nuet»? Klarer de å omsette ord til forståelse, og igjen til handling? Er de lojale nok mot avtaler de gjør på møter? Og hvordan følger så barnehagelæreren opp med observasjon og bekreftelser i praksis i hverdagen? Og har den tid nok til å følge opp?

Tilbake til begrepet «tid». Jeg er nok et over gjennomsnittlig ordensmenneske, i alle fall i jobb. Jeg liker i alle fall å mene at jeg er det – og jeg ser resultater av struktur, ryddighet og orden. Jeg ser også at ryddighet, når det kommer til barnas lek kan være både berikende og begrensende, men den diskurs går jeg ikke inn på nå. Den er superviktig, men jeg er ute etter tidsperspektivet som går på orden, ryddighet, hvor mye tid jeg eller ansatte på avdeling bruker på å lete, på å forberede meg eller seg til oppgaver som skal gjøres. Og dette er ikke noe nytt, jeg har jobbet i snart tredve (!) år i barnehage, og fortsatt gnåler jeg om at ting som brukes skal legges tilbake der det har sin plass, slik at jeg slipper å lete. Men også for at hver ansatt skal slippe å lete og bruke tid på unødvendige ting – som å lete. Og da må saker og leker ha sin plass. Hvorfor må jeg gjenta meg selv? Jeg vet jeg er svært tydelig og direkte, så det skal ikke bero på misforståelser. Handler det om at jeg har feil fokus, eller at jeg demotiverer framfor inspirerer? Jeg tror ikke det heller, for tilbakemeldingene fra de ansatte er at jeg gir ny giv, ny glød og ny motivasjon.

Vi skal være rollemodeller for barn, og da må vi gå foran med gode eksempler og sørge for gode systemer. Men hva er det som gjør at dette gjentar seg? «Jeg skal bare»… og så er det glemt – helt til jeg kommer og peker på at det ligger noe et sted det ikke skal, eller det jeg trenger ikke ligger der det skal. Er det fordi en ansatt i barnehagen skal huske så utrolig mye? For det må en ansatt i barnehagen gjøre, i alle fall hos oss. En ting er å huske alle beskjeder om hvert barn, hver eneste dag, og beskjeder endrer seg jo også, både på grunn av årstider og at barn vokser og utvikler seg, og familielivet til hvert barn endrer seg. Så er det faget, som ikke bare består av natur, språk eller koding, men om voksenrollen og hvordan vi mennesker skaper relasjoner og påvirker i hverandres hverdag. Og dette skal jo ha en progresjon også, det som gjelder for en ettåring gjelder ikke lenger for en treåring. Barnegrupper endrer seg fra år til år. Antallet er stort sett det sammen, men de individuelle behovene er ulike, og tilnærmingen vi gjør blir derfor ulik – kompleks?

Eller ser jeg disse problemene rett og slett fordi vi kunne trenge flere ansatte i barnehagene, slik at vi kan legge tilbake saksen, stiftemaskinen eller puslespillet, så neste mann finner det, eller har lyst til å bruke det?

Skulle ønske jeg hadde svaret, men jeg tror svaret her blir både og. Jeg tror barnehagefaget vårt er svært komplekst, samtidig som vi trenger flere øyne og flere hender, som i sammenheng vil bidra til at vi klarer å sette barnet først.