Å være ansatt i barnehage er ikke bare en lek!

I disse dager stormer det rundt den kommende bemanningsnormen, og hvorvidt den er god nok eller ikke. Jeg skal ikke gå inn i den debatten her, men peke mot hva jeg mener ansatte i våre barnehager bør ha med seg i ryggsekken, av kunnskap, verdier og holdninger.

Som daglig leder i private barnehager i snart 20 år, hvorav 10 år i FUS kjeden, har jeg erfart mange mennesketyper, og mange utfordringer med ulike arbeidsforhold. Og en ting er helt sikkert; ikke alle mennesker skal jobbe i barnehage hvor det kreves gode holdninger, og en god porsjon evne til å skape gode relasjoner med andre mennesker.

Heldigvis er det mange gode folk, og ubrukt potensiale både i min barnehage, og i folk som framover i tid kommer til å jobbe med barn. Det viktige blir å hente fram dette potensialet.

Å rekruttere gode folk er en krevende prosess, og jeg som mange ledere har gjort dårlige valg. Disse dårlige valgene har gitt meg erfaring og læring, og i ansettelser jeg gjør i dag, er det helt andre ting jeg ser etter enn før. For rekrutteringsprosessen starter lenge før ansettelsen; Hva har vi av folk i fra før her, og hva kan vi trenge inn? Hvilke personer vil passe i gruppa, og hvilken kompetanse er vi avhengige av i vårt fellesskap, for å jobbe med en stor bredde, og i samme retning?

Det aller viktigste er personens holdninger til seg selv og andre. Ser den sine egne feil og svakheter, og kan den fremme sine sterke og positive sider? For meg er det viktig at du har et overblikk over hva du er god på og hva du bør trene på, eller lære mer om, og at du faktisk er interessert i å utvikle deg både som menneske og i faget barnehage.

I barnehagen må du være nysgjerrig og interessert i andre mennesker. Du må være opptatt av å få fram det beste i deg selv og andre, og da må du være villig til å lytte til hva andre har å si, og være åpen for å teste ut andres tanker og meninger. Barnehagehverdagen er uforutsigbar, du går i ulik turnus, treffer på ulike foreldre i levering og henting. Du møter barn om morgenen som vil møte deg med ulikt humør og ulike behov, også gjennom hele dagen. Du må opptre rolig, klokt og fornuftig, og du må tørre å stå i dialog med kollegaer og foreldre slik at barnet kommer først!

Det aller beste for barn er trygge, kloke og kompetente voksne, men også ansatte som er både fysisk og mentalt til stede i hverdagen. Det kreves virkelig at du er «pålogga» til enhver tid. Ansatte som trenger pauser og tilrettelegging kan fort oppleve å bli en belastning for avdelingen, og det er utfordrende å tilrettelegge over lengre perioder. Ikke alle arbeidstakere ønsker å jobbe i fulle stillinger, og i barnehagen som i andre yrker, vil enkelte ansattes behov endre seg over tid. Noen vil ønske å redusere stillinger, for å kunne fortsatt stå i jobb.

Arbeidstakere som kan redusere stillingene sine, slik at det er samsvar mellom kapasitet og nærvær, vil være viktig arbeidskraft, også i barnehagen, men det går grenser for hvor små stillingene skal være. Deltidsansatte har gjennom 20 år fortalt meg at de «mister» noe med å jobbe færre dager. De har mindre oversikt, de bruker lenger tid på å innhente informasjon og lære ting. De forteller at det kan være vanskelig å skape gode og trygge relasjoner med barna, særlig når barna er små og nye i barnehagen, og trenger trygghet i tilknytningen. Derfor ønsker jeg ansatte i så store stillingsbrøker som mulig, og jeg mener at det finnes nok av erfaring og gode argumenter for nettopp hvorfor.

I barnehagen skal vi legge til rette for at barn skal øve seg i samspill med andre, og rammeplanen legger stor vekt på at voksne må være gode rollemodeller. Voksne skal legge til rette for omsorgsfulle relasjoner, relasjoner barn i mellom, men også relasjoner mellom barn og voksne. Og midt oppe i dette skal alle ansatte også være i daglig dialog med foreldre, noe som til tider kan kreve både mot, tålmodighet og en god evne til å kommunisere.

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg ønsker et mangfold, gjerne ulike aldre, begge kjønn, ulik bakgrunn, ulike nasjonaliteter og språklige evner, men jeg blir mer og mer usikker på hvor mye jeg som arbeidsgiver skal tilrettelegge for ansatte med eksempelvis psykiske vansker, når kravene bare blir større, og barnets behov står sterkt. Eller riktigere sagt, jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke kan tilrettelegge i større grad for ansatte som strever med det jeg mener de bør ha med i ryggsekken sin.

Det er viktig å ivareta arbeidstakere, men igjen har vi alle et oppdrag å utføre, og et sterkt oppsigelsesvern til tross – arbeidslivet er ikke bare en lek, for hos oss kommer barnet først!