Med barns briller

«Magnus, se», en entusiastisk gutt på to år kontakter meg. «Se Magnus», gjentar ei jevnaldrende jente. «Trollet er under brua». Straks kjenner jeg en omfavnende varme i ansiktet. Sola står høyt i horisonten. En bekk strømmer gjennom sommerlandskapet. På den andre siden av Sjøskogbekken, ser vi grønt gress på en frodig eng. Uendelige beitemarker venter på å bli spist av. Vi skal som alle andre bukker, bli feite til vinteren. «Hvordan kommer vi oss over til enga?», spør jeg. «Vi må over brua», responderer et av barna. «Det tør jeg ikke», svarer et annet. «Gå over bekken!» sier et tredje. «Hvordan skal vi klare det, tenker dere?», spør jeg. Leken tar en kort pause samtidig som vi undrer oss.

Lekens verden er som en god film. Den oppsluker deg, og ingen vet hvordan den ender. Selv ikke de små regissørene, barna, vet hva de kan forvente til enhver tid. Jeg bekler flere roller i ulike situasjoner som statist, biroller, medregissør, rekvisitt og hovedrolle. Her er det bare å henge på. Barna regisserer, dirigerer, delegerer, engasjerer, lærer og har det morsomt. Mitt ansvar er å støtte, lytte, hjelpe til, legge til rette for og sørge for utvikling og fremdrift i denne lille, men store og omsluttende lekeverdenen.

Regissørene redigerer manuskriptet og navigerer lekens verden i en ny retning. Bukkene har bestemt seg for å samarbeide med Kaptein Sabeltann. De tar sjøveien. Saltsmak setter seg på tunga. Vinden tar tak i og kaster håret mitt bakover. Vi setter stø kurs. Magene våre rumler, men nå er det ikke gress vi skal ha. Vi skal ha kjøttboller. «Kom å se i teleskopet. Dere må hjelpe meg med å sette kurs», sier jeg. «Det var jeg som så først», sier et barn til et annet. «Men jeg vil også se!», svarer det andre barnet. «Jeg forstår at dere vil være med å se. Det er plass til begge i fanget mitt. Kom vi kan se sammen». Rolig setter vi oss ned for å speide etter land. «Tynset!», roper et av barna og peker. I horisonten skimter vi Tynset. En kommune i Østerdalen, mellom Rennebu og Midtre Gauldal. Innlandssommeren har lagt seg som et teppe over bebyggelsen. Før vi går i land lager vi et kjøttbollekart. For vi skal på kjøttbollejakt. «Hmm, hvor finner vi kjøttboller?», spør jeg. «Bestemor og bestefar!». «Butikken». «Hjemme». Det hagler svar og jeg skriver så blekket spruter over kartet. Alle innspill må med. Jeg prøver å inkludere alle samtidig som vi legger til kai. På land ser vi etter mulige kjøttbolleplasser. Etter en lang jakt finner vi til slutt en liten restaurant, hvor vi blir servert og oppvartet. Tilbake i voksenverden ser jeg på klokken. Den nærmer seg 11. Vi avtaler at vi må inn for å spise lunsj før vi kan fortsette leken senere på dagen.

Ansvarsfulle og lekene voksne skal på denne måten gi seg hen og lytte til barns lek, med barns perspektiv. Barn og voksne drar i samme retning og skaper flotte situasjoner for lek og læring.