Oppdrar vi, ubevisst, barn til å bli mobbere?

De fleste kan kjenne seg igjen i følgende i det jeg skriver over.

Statistikk viser at det hvert år er mellom fem og seks personer i Norge som velger å ta sitt eget liv på grunn av mobbing. Dette er svært triste tall, og altfor mange. For å sikre at barnehagene i landet gjør sitt for å hindre krenkelser og mobbing, og sørge for ett godt psykososialt miljø i barnehagen, ble det gjort en endring i barnehageloven med virkning fra 1. januar 2021.  Paragrafen 41 skal sikre en nulltoleranse for mobbing og krenkelser, og at barnehagen arbeider forebyggende. Paragraf 42 og 43 sier at barnehagen har en plikt til å sikre at barnehagebarna har et trygt og godt psykososialt barnehagemiljø, og en skjerpet aktivitetsplikt dersom en som arbeider i barnehagen, krenker et barn. 

Det er veldig bra at lovteksten er kommet, og pliktene skal absolutt følges opp i barnehagen. Men er dette nok for å sikre at barn i fremtiden ikke blir utsatt for mobbing og krenkelser?

I barnehagen har ansatte en plikt til å stå opp for barna og til å melde ifra om de opplever at barn krenkes, uansett hvor stort ubehag det gir. Dette gjelder både krenkelser fra andre barn, men også fra kollegaer. Tillit er viktig, og ansatte må stole på at kollegaene vil dem vel, om de kommer med en tilbakemelding om noe de har sett som ikke er bra. 

Vær en god rollemodell

Barnehagen spiller en viktig rolle i barnas liv, og de ansatte er svært viktige når det kommer til å utdanne de kommende generasjoner. Men det er andre viktige rollemodeller i barnas liv, og jeg blir sittende å undre meg over «Hva med bevisstgjøring og samarbeidet med foreldrene»? Gjør vi nok for å belyse dette, bevisstgjøre voksne hva som faktisk er krenkelser og hvilke konsekvenser dette får? Jeg ønsker at laget rundt barnet bidrar her. En felles dugnad må til, og det må være en felles forståelse for hva krenkelser og mobbing er, hvilke konsekvenser det kan få og hvordan vi som voksne rollemodeller kan forebygge dette.

Tenk tilbake på hendelsen jeg startet denne teksten med, og reflekter over følgende: 

Har dere tenkt over at barna mest sannsynlig både observerte hvordan de ikke hilste, eller ønsket familien velkommen til å komme og leke? Eller at de fikk med seg hva som ble sagt om familien og barnet som ble nevnt? 

Dette skjer nok oftere enn en tenker over, både på lekeplassen, i garderoben i hente -og levere situasjonen, i bursdager, ved middagsbordet eller hjemme i stua. Som foreldre, og de viktigste rollemodellene barna har, utviser vi en adferd som rett og slett krenker andre, og barna lærer at dette er helt i orden. En må huske at barna speiler vår adferd, de observerer og lytter og tar det med seg. Ingen barn er født med fordommer. Betyr det at noen rett og slett, ubevisst, oppdrar barna sine til å bli mobbere?

Tør vi, som de ansatte må i barnehagen, si ifra til hverandre når vi opplever at en vi omgås krenker andre? Tør vi å si stopp og at vi ikke ønsker å høre mer? Skal vi redusere krenkelser og mobbing, og redde liv, må vi alle gå i oss selv og ta dette på alvor. Vil vi andre vel? Tar vi det innover oss hvordan det føles å være den familien som ikke blir invitert inn på lekeplassen? Kanskje akkurat det denne familien trenger er bekjentskaper og gode naboer. 

Ønsk nye og gamle familier velkommen, vær naboer som er der og stiller opp for hverandre. Ingen vet hva som foregår i enhver familie. Strekk ut en hånd, si ifra om du opplever at det som sies er krenkende for deg eller ovenfor andre, og vær en rollemodell for barnet ditt, og vis hvordan en behandler andre mennesker på en god måte. Inkluder i stedet for å ekskludere!

Sitter du i SU/ FAU, så utfordrer jeg deg til å ta opp temaet i egen barnehage. Inviter foreldre til dialogkafe og snakk om det. Samarbeider vi alle, kommer vi mye lenger.

Jeg ønsker å avslutte med en tekst jeg er blitt veldig glad i. Forhåpentligvis kan denne historien skape refleksjon, og være en guide både for hvordan vi håndterer rykter og sladder, og hva vi selv lar komme ut av munnen vår! Husk at når vi snakker om mennesker, er vi enten med på å bygge dem opp, eller bryte dem ned.

Sokrates sin trippeltest

(Fra domundocoaching.com)

Den store filosofen Sokrates var ute og gikk en tur da han støtte på en bekjent som utbrøt: «Sokrates! Du vil aldri tro hva jeg akkurat hørte om vår felles venn …» 

«Vent,» avbrøt Sokrates. «Før du begynner med historien, er du sikker på at den passerer Trippeltesten?» 

«Trippel-hva for noe?» 

«Trippeltesten,» svarte Sokrates. «Den består av tre filtre og det første filteret er sannhet,» fortsatte Sokrates. «Er du helt sikker på at historien du skal til å fortelle meg er sann?» 

«Nei,» svarte mannen, «jeg hørte det akkurat fra noen andre jeg kjenner.» 

«Ah okay…», sa Sokrates. «Så la oss gå videre til neste filter, godhet. Er det du skal fortelle meg på noen som helst måte godt eller bra?» 

«Nei,» svarte mannen, «det jeg har å fortelle er faktisk ganske …» 

Mer fikk han ikke sagt før Sokrates avbrøt ham igjen, «Okay… så det er kanskje ikke sant, og det er definitivt ikke godt.» 

«Det stemmer,» forsikret mannen. 

«Greit. Du har fortsatt en mulighet igjen. Det siste filteret er nyttighet. Er det du vil fortelle meg i det minste nyttig eller nødvendig?» 

«Nei, det er jo egentlig ikke det.» svarte mannen. 

«Vel,» undret Sokrates, «hvis det du vil fortelle meg kanskje ikke er sant, definitivt ikke er godt og heller ikke er nyttig … hvorfor da fortelle meg det?»