Hopp til innhold
Hva er det egentlig med barnehagefolk?

Hva er det egentlig med barnehagefolk?

De som ikke har noe problem med å få hverken snørr eller makrell i tomat gnidd utover tøyet, men som reagerer kraftig om du kaller dem tante eller onkel? Hva er det egentlig med disse folka som gjør at du synes det er helt greit å levere poden til dem hver eneste dag. Hva er det med dem som gjør at du synes det er greit at de tilbringer mer tid med barnet ditt enn deg selv? Uke inn og uke ut.

Hva er det med disse folka som har relasjonelle lederferdigheter langt over hva man kan forvente av en 3 årig bachelor utdanning på høgskolenivå? Hva kommer det av? Det er noe rart med oss. Mer eller mindre bevisst har vi tatt på oss et samfunnsansvar de fleste av oss ikke viste hva var da vi tenkte det var en god ide å bli barnehagelærer som det nå heter.

Et samfunnsansvar som sier at vi har et spesifikt ansvar for å gi Norges barn den best mulige starten på livet. Som gir oss ansvar for at barn skal ha noen å leke med og være venner med. Men ikke nok med det. Vi har også ansvar for å bidra til å utvikle empatien deres, den sosiale kompetansen deres. I tillegg til det, skal vi gi hjernen til barna det den fortjener. Nemlig utvikling. Og ikke sist og ikke minst skal vi sørge for at alle Norges barn har god psykisk helse. Det må vi det, for staten er ikke interessert i å bruke så mye som en krone på forebyggende tiltak innenfor psykisk helse for barn.

Så da blir det oss da. Stort sett kvinner, men også noen menn, som tar på seg dette ansvaret. Mer eller mindre frivillig. Mange uerfarne. Kanskje flere nå enn noen gang tidligere.  Men de fleste av dem også med et brennende ønske om å få til dette. En stå på vilje ulikt veldig mye annet. Kanskje er det nettopp derfor vi har relasjonelle ferdigheter utover det normale. Fordi vi så gjerne vil at det skal gå disse barna godt? Fordi vi er villige til å gjøre det som trengs for at lille Ole skal ha en venn. Fordi vi vet at den vennen og de ferdighetene lille Ole får når vi hjelper han å få en venn, kan redde livet til lille Ole?

Kanskje er det derfor vi lytter så oppmerksomt når vi kan dra på kurs og seminar for å lære oss å bli enda bedre for barna. For å gi dem en enda bedre start på livet. Fordi hos oss er barnet først? Og det var bare pedagogene. Hva med alle fagarbeidere og ufaglærte da? De vi har aller flest av. Det er de som tilbringer absolutt mest tid med barna. Det er de som alltid er der og som vi er helt avhengige av for å kunne utføre den jobben vi er satt til. Det er mennesker som ofte bare havnet i barnehage, men som ble der.

Hvorfor det? Hva er de med de folka?

De som ikke får anledning til å dra på like mange kurs og seminarer, men som allikevel plukker opp kunnskapen underveis. De som svarer foreldrene grundig og profesjonelt på spørsmål. De som foreldre henvender seg til og føler seg trygge på. Så trygge at de noen ganger kommer i skade for å kalle dem tante eller onkel, selv om de nok innerst inne vet at det er en betegnelse fra oldtiden i barnehagesammenheng?

Er det sånn at det å jobbe i barnehage gir deg en høyere mening? At man får være en del av noe som er større enn seg selv? At den bekreftelsen man får av barna hver eneste dag gjør at man til enhver tid føler seg sett og betydningsfull? Jeg mener det ligger noe der. I hvert fall for de fleste av oss. Det gir oss noe mer å prøve å bidra til at lille Ole redder livet sitt. Og vi er villige til å ofre mye for at han og alle de andre barna som er innom oss i årenes løp skal få den samme muligheten.

Fordi hos oss er barnet først!