Slik møter du barns følelser

Jeg har store barn som i disse dager forlater redet, og sitter i sofakroken med gamle fotoalbum fra de var små. Jeg tenker tilbake på en tid der hverdagen og tempoet i familielivet var annerledes og hvor barnas kreative påfunn og meninger kunne stoppe fremdriften i morgenrutiner og kveldsstell. Videre tenker jeg på hvor annerledes jeg kunne vært som småbarnsmor, hvis jeg hadde visst litt mer om det jeg vet nå, som fagperson i FUS.

Temperament er i stor grad arvelig. Selve ordet rommer så mangt, men i denne sammenhengen tenker jeg på temperament som menneskers typiske følelsesmessige reaksjonsmønstre. Datteren min, var som 3- åring både en kruttønne og en solstråle i skjønn harmoni. Jeg husker at jeg tenkte at det sikkert var en lur plan fra naturens side, å kombinere et ekstremt sjarmerende vesen kombinert med eksplosivt sinne, kledd i strutteskjørt og tiara utenpå parkdress og lue. Hun trengte sjarmen, slik at omverden kunne takle så mye egen vilje.

Dette kunne være utfordrende for meg som mamma, daglig.

Jeg har arbeidet 20 år i barnehageyrket. Hele veien har det vært fokus på å anerkjenne barns følelser. Men ingen har noen gang fortalt meg hvordan, før jeg lærte om Tuning into kids (TIK) av Sophie Havinghurst, en av programskaperne av emosjonsveiledning. Vi i FUS barnehagene er av de første barnehagene i verden som blir lært opp, og forsket på i forhold til dette.

TIK handler om hvordan vi kan tone oss inn på og veilede barns følelser. Å tone seg inn på små barn betyr å møte de der de er, i emosjonelle følelsesmessige uttrykk. For å få til dette må vi være sensitive voksne, for å bygge gode og trygge relasjoner.

"Emosjonell veiledning handler om å hjelpe barn og unge til å forstå de forskjellige følelsene de opplever, hvorfor de oppstår og hvordan de kan håndtere dem" (John Gottman)

Men hvordan gjør vi det i praksis? I TIK er dette beskrevet med følgende 5 steg:

1. Være bevisst barnets følelser
2. Vær tilstede, opprett kontakt med barnet
3. Vis din forståelse og aksept for følelsen (bruk kroppsspråk, pust, tone og evt ord). «Gå inn i følelsen»
4. Navngi følelsen.
5. Hvis nødvendig, hjelp og støtt barnet i problemløsningen (trøst, pek ut en retning, assister, sett grenser)

Det starter med å identifisere hvilke følelser du tror barnet føler i situasjonen de er i?  Og hvordan tror du at du ville følt i en lignende situasjon? Deretter klargjør du din forståelse av følelsen ved å stille spørsmål. Et eksempel kan være at barnet ditt gråter og ser lei seg ut og du sier med rolig empatisk stemme «Jeg ser at du gråter, er du trist?», eller «Det ser ut som at du er blitt litt sur på lillebror?» Barnet ditt bekrefter kanskje det du ser, eller forteller deg at du tar feil. Det kan også hende at du ikke får et svar. Vi skal i denne fasen ikke komme med løsninger for å bedre humøret, eller være spesielt opptatt av hvem som har gjort hva. Det er fort gjort at det resulterer i en avhandling i hva lillebror har gjort. Gjenta heller det barnet svarer. Eksempel kan være «Nei, jeg er sint» Da svarer du «åå, er du sint?» og venter, venter, og venter. Ikke kom med forslag på hvorfor du tror barnet er sint, vent til det kommer mer informasjon.

Emosjonsveiledning handler ikke bare om hva du sier, men også hva du kommuniserer uten ord. Non-verbal kommunikasjon kan være mer virkningsfullt enn ordene du bruker. Du kan stryke barnet forsiktig over ryggen, sette deg ned, og være i samme høyde. Speil følelsen du ser i ansiktsuttrykket til barnet, som bekymring, tristhet eller begeistring, og vis at du er interessert i hva som skjer med dem. Bruk gjerne lyder til å vise din omsorg og empati som for eksempel «Phu, ish, åh, ååååå».

Nå gjelder det å være i den følelsen sammen med barnet, uten at vi voksne skravler og «tar over». Det er barnet som er i en følelse, la det få sjansen til å fortelle. Bit tennene sammen og gjenta heller et dypt sukk, mens du stryker på ryggen og gjentar «Nå ser jeg tårer på kinnet ditt, vil du sitte på fanget» Vent enda litt til, for det kan komme verdifull informasjon fra barnet selv.

Ved å bekrefte følelsen barnet opplever, gir vi det et språk for eget følelsesliv. Gjennom empati kan du fortelle om hvordan du ville følt det i en lignende situasjon og vis at du forstår. «Å, du som var så glad i den lekebilen, og nå har lillebror dratt av to av hjulene». «Jeg blir også lei meg når tingene mine blir ødelagt. Jeg forstår». Du anerkjenner og bekrefter barnets følelse.

Som mor husker jeg at jeg brukte både avledning og utallige løsningsforslag for at ekstreme følelser skulle avta. Jeg ville at barna skulle være glade. For det gjorde meg glad. Det rev i mammahjertet når de opplevde sorg, sinne, frustrasjon og andre følelser. Jeg ville helst det skulle gå over.

Når barn blir emosjonelt veiledet fra en tidlig alder, får barna trening i å regulere og roe seg selv. Da er det mer sannsynlig at de klarer å være rolige, selv når de opplever sterke følelser senere i livet. Tuning into kids vil bidra til at barna blir gode livsmestrere.

Det vil gjøre de mer robuste når livet lugger. For det kommer det til å gjøre. Helt sikkert!