De kommer med ulike erfaringer, forventninger og forutsetninger ut i barnehagene, spente på hva de kommer til å møte og hva ryggsekken er fylt med på vei ut. Noen er elever fra ungdomskolen, noen fra videregående og mange studenter fra ulike høyskoler og universiteter. Opplevelsen disse studentene har etter endt praksisperiode, kan være avgjørende for fremtiden deres. Så, er vi alle bevisste på ansvaret vi har når vi åpner dørene våre, og ønsker studentene velkommen i praksis?

FUS poden består av firebarnspappa Marius Holm Krog-Johnsen og Hege Cecilie Eikseth, som er fagsjef i FUS barnehagene. I FUS poden skal vi ta opp relevante tema og områder som alle foreldre med barn i barnehagen finner relevant, er opptatt av eller på en eller annen måte finner utfordrende i de gyldne og viktige årene barna er i barnehagen. Poden vil også være høyst relevant for ansatte i barnehagen og andre som er interessert i barns oppvekstvilkår. I de ulike programmene har vi invitert spennende fageksperter for en prat om ulike tema som oppdragelse, grensesetting, krenkelser og mobbing, trygg og utrygg tilknytning og mat og måltid for å nevne noe. Øvrige som vil dukke opp i FUS poden er blant annet May Britt Drugli og Ingrid Lund. Trykk på les mer for å komme til Podcasten.

I disse dager hører vi fuglene kvitre og sola varmer, det er vår. Med våren kommer forventinger om det nye som skal skje framover, vi går fra kaldt til varmt, fra mørkt til lyst, og fra barnehage til skole. Vi gleder oss over alt som skal komme i denne tiden, men er det slik at alle deler denne gleden?

Hva kan og forstår vi om barnas språk, og hvordan innhenter vi informasjon og kunnskap når behovet melder seg? Det finnes ingen fasit, men det er mange gode og kloke måter å legge til rette for å trene barnas språklige bevissthet og oppmerksomhet på, øve opp deres forståelse for ord og begreper og hvordan ta dette i bruk, for å skape mening i deres handlinger og atferd.

En dag, da det bare var meg og Andreas igjen i garderoben, og etter en rekke spørsmål jeg ikke kunne svare på, kikker han ned i gulvet mens han sier lavt til seg selv: “Du må slutte å spørre så mye.” Jeg ble perpleks! Der sto Andreas foran meg, full i vitebegjær og nysgjerrighet rundt både praktiske gjøremål og eksistensielle spørsmål, og fortalte seg selv at han måtte slutte å spørre så mye.

«Hvorfor kan ikke den ungen bare oppføre seg?» Finnes det barn som noen foresatte ikke har lyst til å ha i barnehagen sammen med sitt barn? Og er det greit?

«Jeg skal bare invitere de som kan norsk i bursdagen min». To jenter på fire år sitter på avdeling og snakker sammen. Den andre jenta nikker, hun er enig. En av oss som jobber i barnehagen spisser ørene, hva er det vi hører?

Klokken er halv 12 og vi er klare til å sette oss ned ved bordet. Bleiene er nye, køen på toalettene er borte og hendene er gullende rene. De som treffer oss i gangen møter på 15 sultne barn som hopper som frosker og kryper som slanger i retning spiserommet. Innen måltidet er over har det gått et stykke tid. I hvert fall en halv time, og kanskje til og med 40 minutter. Så lang tid har det gått at noen tenker «hvor blir de av?», «kommer de ikke snart», «de er jo så treige».