En dag, da det bare var meg og Andreas igjen i garderoben, og etter en rekke spørsmål jeg ikke kunne svare på, kikker han ned i gulvet mens han sier lavt til seg selv: “Du må slutte å spørre så mye.” Jeg ble perpleks! Der sto Andreas foran meg, full i vitebegjær og nysgjerrighet rundt både praktiske gjøremål og eksistensielle spørsmål, og fortalte seg selv at han måtte slutte å spørre så mye.

«Hvorfor kan ikke den ungen bare oppføre seg?» Finnes det barn som noen foresatte ikke har lyst til å ha i barnehagen sammen med sitt barn? Og er det greit?

«Jeg skal bare invitere de som kan norsk i bursdagen min». To jenter på fire år sitter på avdeling og snakker sammen. Den andre jenta nikker, hun er enig. En av oss som jobber i barnehagen spisser ørene, hva er det vi hører?

Klokken er halv 12 og vi er klare til å sette oss ned ved bordet. Bleiene er nye, køen på toalettene er borte og hendene er gullende rene. De som treffer oss i gangen møter på 15 sultne barn som hopper som frosker og kryper som slanger i retning spiserommet. Innen måltidet er over har det gått et stykke tid. I hvert fall en halv time, og kanskje til og med 40 minutter. Så lang tid har det gått at noen tenker «hvor blir de av?», «kommer de ikke snart», «de er jo så treige».

De som ikke har noe problem med å få hverken snørr eller makrell i tomat gnidd utover tøyet, men som reagerer kraftig om du kaller dem tante eller onkel? Hva er det egentlig med disse folka som gjør at du synes det er helt greit å levere poden til dem hver eneste dag. Hva er det med dem som gjør at du synes det er greit at de tilbringer mer tid med barnet ditt enn deg selv? Uke inn og uke ut.

Det lekes mye i norske barnehager. Det er i leken barna lærer mest og best, men har vi egentlig god nok oversikt over hva barna lærer i barnehagene våre?

Omsorg handler om å bry seg, ta vare på, bekymre seg eller sørge for en annen person. Omsorg er helt nødvendig for et godt liv. For meg handler omsorg om det Knud E. Løgstrup så klokt sier: Det handler om å ha den andres liv i sine hender.

Jeg hører hva du sier, men hvorfor må jeg til stadighet forsvare barn som ikke handler til sitt eget beste? Barn som ikke aner konsekvensene av sine handlinger, og som i tillegg får skylda for uønska handlinger selv når det ikke er tilstede. Noen barn havner i denne fella. Alltid. Resultatet er ofte at barnet gjør dumme ting, og vi må hjelpe det å regulere seg selv. Ta vare på seg selv, og hjelpe andre til å forstå at det ikke er med vilje, men egentlig et ønske om å passe inn, et ønske om å få være med i gjengen. Å leke.