FUS-bloggen

En gjeng forventningsfulle barn har lett igjennom lekene sine, og forberedt seg med tanke på at i dag, var endelig dagen da de kunne ta med seg en leke til barnehagen, og både leke med og vise fram til de andre barna på avdelingen. Men har alle barn med seg leker hjemme-i-fra? Svaret er helt klart nei!

I rammeplanens kapittel 5 står det bl.a. at «barnehagen skal legge til rette for foreldresamarbeidet og god dialog med foreldrene». Videre står det, «foreldresamarbeidet skal både skje på individnivå, med foreldrene til hvert enkelt barn, og på gruppenivå…» Akkurat. Men vi skal gjøre en del andre ting og da! Og det er vi ansatte i barnehagen som sitter på den faglige kompetansen, så er det ikke like greit at vi bestemmer og foreldrene forholder seg til det da? Ikke det? Nei vel.

Noen barn løper rett inn i barnehagen og har nesten ikke tid til å si «ha det» andre er engstelige og klamrer seg til mor eller far. Disse morgenene kan det være ekstra vanskelig å levere fra seg barnet i barnehagen. Vi i Helleland FUS barnehage har derfor valgt å fokusere på hvordan vi som personal kan tilrettelegge og hjelpe både foreldre og barn for at leveringen skal oppleves trygg og god. Det er viktig å understreke at dette gjelder barn som har dannet en trygg tilknytning til ansatte i barnehagen.

De aller fleste av oss tar inn over oss, vurderer, tenker og tar avgjørelser i løpet av svært kort tid hver eneste dag. Ofte er et førsteinntrykk svært vanskelig å snu. Vi har lett for å selv sørge for at førsteinntrykket vårt stemmer, ved at vi skaper en sannhet rundt det vi har sett og opplevd. Vi skaper en sannhet som selv etter lang tid ofte er svært lik den vi opplevde første gang. Så hva betyr dette i barnehagen?

Barnehagen er mer enn pedagogikk! Det er kommet ny rammeplan, full barnehagedekning med økt konkurranse og nyere hjerneforskning, men hvor er fokuset på ledelse? Ledelse er helt essensielt for å endre organisasjonen, for å lære og for å bli bedre. God ledelse er helt vesentlig for å kunne heve kvaliteten. Derfor er barnehage mye mer enn pedagogikk.

”Jeg så ikke hva som skjedde, så jeg visste ikke hvem som fortalte sannheten”. Dette er nok en kjent setning for mange som jobber i en barnehage. Konflikthåndtering er en stor del av barnehage-hverdagen, og vi møter stadig på små og store utfordringer. En gjenganger blant krangler mellom barna dreier seg om gjenstander… ”Jeg hadde den først”. ”Nei, den er min”. Før du vet ordet av det er det en drakamp som raskt ender i at en eller begge blir lei seg.

«Navere later ikke som om de er syke, de later som om de er friske» I september 2017 skriver Silje Rørvik en artikkel i Aftenposten, som handler om det å være for syk til å jobbe, men allikevel ha et sterkt ønske om å være en del av et arbeidsmiljø. Denne florerer på Facebook, og deles jevnt og trutt. Hun peker på skam, tabu og lite forståelse for arbeidstakere med kroniske eller psykiske lidelser, og hun har nok rett i alt hun skriver. Samtidig, sitter jeg her, som representant for arbeidsgiver og tenker at denne saken også har en annen side. Gjennom mange år har jeg hatt erfaring med nettopp arbeidstakere i de kategoriene som innlegget i Aftenposten viser til, og jeg har full forståelse for at disse har vært i og er i vanskelige situasjoner.

De beste minnene jeg har fra barndommen er når min far fortalt de utroligste eventyrene, og jeg fikk aldri nok. Han spilte dem inn på kassett, og jeg og min søster hørte dem om og om igjen. Jeg kunne drømme meg bort, og så alt levende for meg. De underligste skapningene ble skapt i mitt indre bilde – og fantasien var stor. En spade ble til en kjempes grøt skje, fuglesang ble til magisk språk, og det gamle babyteppe mitt ble til en magisk kappe som jeg løp rundt med og reddet alle bamsene mine. Hytter ble bygget av bord og pledd, og inni der kunne jeg leke sammen med andre eller alene i timevis. Og jeg fikk lov.