FUS-bloggen

For meg som jobber som leder i en såkalt basebygget barnehage, er det mange forhold å ta hensyn til når organisering av barnegrupper skal gjøres. I avdelingsbarnehager har eksempelvis tradisjonen vært at småbarn flytter over på stor når de blir 3 år, eller den høsten de fyller 3. Dette har kanskje også vært tilfelle i både base- og sonebarnehager, eller andre typer som ikke er nevnt her.

I barnehagen opplever vi noen ganger en kollega som kjefter på barn. Vi sitter med klump i magen, og tenker at dette ble feil. Vi ser at barnet reagerer. Barnet kan reagere på flere måter. Barnet kan bli lei seg, reagere med sinne eller bli stille. Når vi som er voksne sitter med klump i magen, og kjenner på at vi opplever situasjonen som urettferdig, må vi si ifra. Det er vår plikt. Jeg tenker at hvis vi sitter og ser på og ikke sier noe, aksepterer vi indirekte det som skjer. Vi vet jo det, at den som tier samtykker.

Jeg leker fordi «Jeg kan være hvem jeg vil. Nå er jeg en prins, litt senere kanskje et troll», sier en femåring. I Bisjord FUS barnehage tar vi leken på alvor. Gjennom lek gir barna uttrykk for sin måte å forstå verden på. Når barna leker, hva gjør vi voksne da? Vi støtter, lytter og er tilstede med vår kunnskap og klokskap.

I barnehagen opplever vi noen ganger foreldre som i beste mening gir barna for mange valgmuligheter. For eksempel barnet som blir hentet av faren midt i en lek eller aktivitet, og som sier at det ikke vil hjem. Så spør far - "Skal mamma komme når hun kommer fra jobb, da"? Barnet sier først ja, men når faren går, angrer det og roper ham tilbake. - "Skal du være med likevel"? Nei… barnet vil jo leke… Ja… Nei… Eller… Barnet blir usikkert og forvirret. Eller om barnet kommer til barnehagen på morgenen, men heller vi være hjemme med mamma og lillesøster. - Ja, men du sa i dag tidlig at du ville til barnehagen, svarer mor.

Det er mange sterke følelser i en barnehage. En normal barndom inneholder mange frustrasjoner, tap etterfulgt av sorg og fortvilelse, konflikter som gjør oss sinte og mange opplevelser som gjør oss glade, lykkelige og vel tilpass. Følelsesuttrykk er en del av det av det å være sammen med andre. Det er ikke farlig å være sint og man trenger ikke å være snill hele tiden. Barn trenger å bli kjent med hele følelsesregisteret sitt og de trenger voksne som kan møte følelsene deres og ikke minst anerkjenne dem. Alle følelsene, også sinne og gråt, er en del av det å være til.

Har lyst å dele noen tanker og erfaringer om oppstart i barnehagen da det kan være stor forskjell fra barn til barn hvordan de reagerer. Noen av barna kan gi uttrykk for at de er glade og trygge når de kommer i barnehagen, mens andre kan begynne å gråte og gi uttrykk for at «jeg vil være sammen med deg, pappa/mamma!» Begge deler er like normalt. Det vi tenker er viktig er at vi i barnehagen og dere foreldre ikke avleder barnet, men bekrefter barnets følelser.

Du står opp litt sent en lørdag og blar deg igjennom diverse profiler på sosiale medier. Plutselig setter du kaffen i halsen, du hoster til tårene renner. Noen har delt et bilde av deg som du ikke ønsker at skulle vært delt. Du plukker opp telefonen og ringer til vedkommende for å be dem om å slette bildet snarest.

Å kunne møte mennesker, kommunisere, dele, og forstå hverandre er ikke en selvfølge. Å virkelig ønske og vise at du er der for barn og kollegaer, og at du gjør ditt ytterste for at de skal lykkes, er for noen helt naturlig. For de aller fleste av oss er det slik at vi må legge ned en innsats for å få dette til. Dette dreier seg om å jobbe med vår egen relasjonskompetanse.