Hvem produserer de tradisjonelle forventningene til jenter og gutter i barnehagen? Hvilke rammer setter vi for hva hvert enkelt barn kan gjøre? Gir vi gutter og jenter like muligheter?

De fleste ansatte i barnehagen jobber i barnehage for de har ett brennende ønske om å se barna, og gjøre en forskjell. Noen få har en stabil inntektskilde som høyeste motivasjon. Vi ønsker selvsagt å se KUN ansatte med oppriktig ønske om å gjøre en forskjell i yrket vårt, for noen er nemlig DU hele verden. Mange barn har det dessverre ikke så godt hjemme, og barnehagen blir den eneste tryggeste holdepunktet i barnets liv. Mange barn opplever store ytre påkjenninger som skaper senskader som psykisk lidelser og traumer, som igjen kan føre til selvmord. Psykisk helse startet når barna er født, DU som ansatt i barnehagen kan hindre nettopp det ene selvmordet, du kan være med på å forebygge traumer og psykiske lidelser, med å SE barna. Påføre dem noe godt i deres liv. Da hjelper det ikke at du KUN jobber i barnehage for du vil ha en lønn. Du MÅ brenne for ditt yrke, for å kunne gjøre en forskjell. Her er et dikt som kanskje kan minne deg på hvorfor du jobber i barnehage.

Foreldrenes stemme er svært viktig for å bedre tilfredsheten i norske barnehager. Foreldre skal være trygge på at personalet de leverer det kjæreste de har innehar kvaliteter som ivaretar det enkelte barns behov for omsorg og progresjon. Imidlertid stiller jeg meg kritisk til hvorvidt kvaliteten for det enkelte barn styrkes ved å se på scoren fra foreldreundersøkelsen, slik vi ser blir fremsatt i media.

En av våre eiere, Eli Sævareid svarer på kritikken mot private barnehager i et innlegg i Dagsavisen onsdag 14. november 2018.

«Jeg vil ikke leke med deg!» «DU får ikke komme i min bursdag!» «Du er ikke min bestevenn lenger!» «Hun er dårlig til å klippe, hoppe, sykle, synge, prate...» Ofte kan vi høre slike fraser fra barn i barnehagen, og som voksne kan det oppleves vanskelig å møte på kloke måter. Det er vel lov å ikke synes at noe er fint? Jeg synes faktisk mye kunst er stygt, men jeg sier det jo ikke til kunstneren! For det har jeg lært at vil kunne såre han eller henne. Men jeg må få lov å mene det?

Det er ikke lenger tvil om at barnehagene i Norge går nye tider i møte. For bare noen år siden var man heldige om man fikk barnehageplass til barnet sitt i det hele tatt. Man takket ja så fort man fikk muligheten, og man var ukritisk i valg av barnehage. Vi har de siste årene jobbet for å få full barnehagedekning i Norge. Det har blitt bygd nye barnehager over hele landet, og markedet har vokst i rekordfart. Det er allerede en stund siden vi kunne juble for full barnehagedekning, nå er situasjonen en annen. Samtidig som man har bygd barnehager i hopetall, har barnetallet i Norge sunket for hvert år. Vi står nå ovenfor en situasjon hvor vi i flere kommuner har overkapasitet på barnehageplasser. Så hva gjør vi nå?

En gjeng forventningsfulle barn har lett igjennom lekene sine, og forberedt seg med tanke på at i dag, var endelig dagen da de kunne ta med seg en leke til barnehagen, og både leke med og vise fram til de andre barna på avdelingen. Men har alle barn med seg leker hjemme-i-fra? Svaret er helt klart nei!

I rammeplanens kapittel 5 står det bl.a. at «barnehagen skal legge til rette for foreldresamarbeidet og god dialog med foreldrene». Videre står det, «foreldresamarbeidet skal både skje på individnivå, med foreldrene til hvert enkelt barn, og på gruppenivå…» Akkurat. Men vi skal gjøre en del andre ting og da! Og det er vi ansatte i barnehagen som sitter på den faglige kompetansen, så er det ikke like greit at vi bestemmer og foreldrene forholder seg til det da? Ikke det? Nei vel.