Er vi gode nok i møte med barn som er sinte? En morgen mange kan kjenne seg igjen i. Klokken er sju og du kjenner allerede på at du er stresset. Du har akkurat satt Maja, din datter på 3 år, til bordet og satt grøten foran henne. Du håper å få lest raskt igjennom notatet til presentasjonen du skal ha på jobb i dag, mens Maja nyter frokosten. Maja prøver å snakke, men du er så opptatt av å forberede deg til møtet at du svarer litt «ja» og litt «nei» inne i mellom.

Jeg har store barn som i disse dager forlater redet, og sitter i sofakroken med gamle fotoalbum fra de var små. Jeg tenker tilbake på en tid der hverdagen og tempoet i familielivet var annerledes og hvor barnas kreative påfunn og meninger kunne stoppe fremdriften i morgenrutiner og kveldsstell. Videre tenker jeg på hvor annerledes jeg kunne vært som småbarnsmor, hvis jeg hadde visst litt mer om det jeg vet nå, som fagperson i FUS.

Her en dag fikk jeg spørsmålet «hvordan fremmer du barns psykiske helse?». Jeg brukte noen minutter på å sette ord på det, og etter en stund kom jeg frem til at dette fremmer jeg ved å våge.

I disse dager er det virkelig utfordrende å være liten i barnehagen, være mamma eller pappa som skal ha kontroll på klær og utstyr, men også å være ansatt som skal ivareta hvert barns behov, hver eneste dag! Det er utfordrende nok i normale tilstander, men under korona-perioden, er vi nødt til å være mer ute og vi må gjøre noen smarte valg som sørger for at vi voksne, ansatte og foreldre, holder mer avstand til hverandre.

Det er skrevet mye om den tiden vi nå er inne i. Mye klokt. Mye til ettertanke. Det er helt naturlig. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om dette, men jeg har noen usammenhengende tanker jeg tenkte jeg skulle prøve å få ned. Dette er ikke tekst for å få sympati. Det er ikke en tekst for å få ut frustrasjon. Og aller minst er det sutring. Men det er en tekst om noen tanker jeg har hatt og har, og om den perioden vi har vært og er i. Kanskje er det mest av alt en tekst om håp.

Et nytt barnehageår er godt i gang, og sammen med to av mine erfarne pedagogiske ledere, sitter jeg på campus Vestfold og hører programledere og koordinatorer informere om rammer for avtaler og praksis for studenter ved barnehagelærerutdanningen. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta imot studenter for aller første gang i barnehagen vår.

I en barnehage skal det være rom for alle individer. Sammen øver vi hver dag på hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker. Hvordan vi selv skal regulere og håndtere følelser og hendelser som oppstår. Det er en del av menneskets utvikling, og for å bli trygge som voksne. Dette vil være individuelt preget. Ingen barn er like, på lik linje som ingen voksne er like. Vi barnehageansatte vil trenge hjelp og forståelse av hver og en av dere foresatte. Og forståelse kommer ofte med kunnskap, noe som er årsaken til fokuset FUS barnehagene har på kompetanseheving i alle ledd.

«Blomst til deg!» Lyden kom fra bak gjerdet, oransje avsperringsplast som viser hvilke kohorter man er på, for å være nøyaktig. Jeg beveger meg mot stemmen, for å se hva som skjer over gjerdet. Ser rett på en smilende hoppende jente som mangler fortenner ikledd shorts, tynn genser som hun har bretta opp ermene på.