I disse dager er det virkelig utfordrende å være liten i barnehagen, være mamma eller pappa som skal ha kontroll på klær og utstyr, men også å være ansatt som skal ivareta hvert barns behov, hver eneste dag! Det er utfordrende nok i normale tilstander, men under korona-perioden, er vi nødt til å være mer ute og vi må gjøre noen smarte valg som sørger for at vi voksne, ansatte og foreldre, holder mer avstand til hverandre.

Det er skrevet mye om den tiden vi nå er inne i. Mye klokt. Mye til ettertanke. Det er helt naturlig. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om dette, men jeg har noen usammenhengende tanker jeg tenkte jeg skulle prøve å få ned. Dette er ikke tekst for å få sympati. Det er ikke en tekst for å få ut frustrasjon. Og aller minst er det sutring. Men det er en tekst om noen tanker jeg har hatt og har, og om den perioden vi har vært og er i. Kanskje er det mest av alt en tekst om håp.

Et nytt barnehageår er godt i gang, og sammen med to av mine erfarne pedagogiske ledere, sitter jeg på campus Vestfold og hører programledere og koordinatorer informere om rammer for avtaler og praksis for studenter ved barnehagelærerutdanningen. Jeg kjenner at jeg gleder meg til å ta imot studenter for aller første gang i barnehagen vår.

I en barnehage skal det være rom for alle individer. Sammen øver vi hver dag på hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker. Hvordan vi selv skal regulere og håndtere følelser og hendelser som oppstår. Det er en del av menneskets utvikling, og for å bli trygge som voksne. Dette vil være individuelt preget. Ingen barn er like, på lik linje som ingen voksne er like. Vi barnehageansatte vil trenge hjelp og forståelse av hver og en av dere foresatte. Og forståelse kommer ofte med kunnskap, noe som er årsaken til fokuset FUS barnehagene har på kompetanseheving i alle ledd.

«Blomst til deg!» Lyden kom fra bak gjerdet, oransje avsperringsplast som viser hvilke kohorter man er på, for å være nøyaktig. Jeg beveger meg mot stemmen, for å se hva som skjer over gjerdet. Ser rett på en smilende hoppende jente som mangler fortenner ikledd shorts, tynn genser som hun har bretta opp ermene på.

Fra første stund i barnehagen var det trygge ansatte som tok deg imot, ga deg omsorg, leste bøker for deg, lekte med deg, lærte deg å hoppe paradis, trøstet deg og satte på plaster på knærne du skrubbet i skogen. Sammen med deg har de feiret hver eneste mestring, og gitt deg støtte når ting har vært vanskelig. De har veiledet deg i hvordan du tilnærmer deg andre, inviterer andre med i leken, bygger vennskap og tar vare på disse vennskapene. Når det har vært vanskelig å bli enige i leken, har personalet vært der. Som støttende stillaser har de veiledet og lært deg å forhandle, det å se ting fra en annens side, hvordan stoppe opp og finne de rette ordene slik at dere kan komme frem til en god løsning sammen. Sammen har dere tøyset og tullet og ledd så du fikk krampe i magen, og du har fått tatt en pause på fanget når behovet meldte seg og ting ikke var så greit. Alt har vært så trygt og godt.

Nytt barnehageår, nye barnegrupper, nye barn og nye foreldre. Det er vår og tid for at vi i barnehagene skal planlegge og lage gode strategier for hvordan tilvenning og overganger i barnehagen skal skje.

Coronaperioden har gitt tid til ettertanke og evalueringer av hverdagen. I en periode med redusert åpningstid, små faste grupper med barn og ansatte, tettere bemanning gjennom dagen, ingen ansatte som tilbereder mat da alle har med matpakker, masse utetid, spontane turer og små barn som tar hvilestunden i hengekøyer i skogen. Jeg tar meg i å tenke; Hvordan havnet vi egentlig her vi er i dag?