Fra første stund i barnehagen var det trygge ansatte som tok deg imot, ga deg omsorg, leste bøker for deg, lekte med deg, lærte deg å hoppe paradis, trøstet deg og satte på plaster på knærne du skrubbet i skogen. Sammen med deg har de feiret hver eneste mestring, og gitt deg støtte når ting har vært vanskelig. De har veiledet deg i hvordan du tilnærmer deg andre, inviterer andre med i leken, bygger vennskap og tar vare på disse vennskapene. Når det har vært vanskelig å bli enige i leken, har personalet vært der. Som støttende stillaser har de veiledet og lært deg å forhandle, det å se ting fra en annens side, hvordan stoppe opp og finne de rette ordene slik at dere kan komme frem til en god løsning sammen. Sammen har dere tøyset og tullet og ledd så du fikk krampe i magen, og du har fått tatt en pause på fanget når behovet meldte seg og ting ikke var så greit. Alt har vært så trygt og godt.

Nytt barnehageår, nye barnegrupper, nye barn og nye foreldre. Det er vår og tid for at vi i barnehagene skal planlegge og lage gode strategier for hvordan tilvenning og overganger i barnehagen skal skje.

Coronaperioden har gitt tid til ettertanke og evalueringer av hverdagen. I en periode med redusert åpningstid, små faste grupper med barn og ansatte, tettere bemanning gjennom dagen, ingen ansatte som tilbereder mat da alle har med matpakker, masse utetid, spontane turer og små barn som tar hvilestunden i hengekøyer i skogen. Jeg tar meg i å tenke; Hvordan havnet vi egentlig her vi er i dag?

Denne Korona-situasjonen har gjort noe med tankene våre rundt hva som skjer når barn blir utsatte for gjentatte avisninger fra sine voksne omsorgspersoner i barnehagen. La oss skru tiden tilbake: Før Korona kom inn og gjorde en helomvending i landets barnehager, var vi vant med en «åpen» avdeling, både på morgen og ettermiddagen. Alle barna på avdelingen var trygge; på oss voksne, på de andre barna, omgivelsene rundt og sine fysiske rom i barnehagen. Plutselig får vi vite at barnehagen må stenge.

Jeg sitter og leser et innlegg fra en far, i Dagsavisen, torsdag 7. mai, hvor han peker på hvor bra sønnen hans har fått det i barnehagen, nå etter at vi gjenåpnet. Endelig er det voksne nok i barnehagen – hver dag! Jeg deler denne pappaens opplevelser, betraktninger og refleksjoner rundt både bemanningsnorm, hva barn trenger og hvordan vi også nå ser effekten av det som regjeringen har definert som godt nok tidligere. Teksten fra far er ikke om ansatte i barnehagen, men det er uunngåelig å trekke slutninger om kvalitet, uten at bemanning er en svært viktig faktor, faktisk den aller viktigste. Det er det pappaen påpeker, vi trenger selvsagt gode nok ansatte, men vi trenger også nok ansatte, hele dagen.

I dagens mediebilde kan vi lese mange artikler om dugnadsånd og løsningsorienterte yrkesgrupper, i kampen mot koronaviruset som herjer på verdensbasis. Hverdagen er for tiden en ganske annen enn normalen for oss alle. Vi i barnehagesektoren er blant de som virkelig har fått testet oss mht. kreative løsninger. Løsninger som både skal ivareta barnas beste, de ansattes behov for et godt psykososialt miljø og lovmessige rettigheter, foresattes behov for å komme ut i arbeidslivet igjen og ikke minst smittevernsforsvarlig drift.

Har du lest boka om Albert Åberg hvor han gleder seg til å feire bursdagen sin? Tante Fiffi kommer for å hjelpe til med forberedelsene. Men så går ikke selve bursdagsfeiringen helt som forventet. Tante Fiffi glemte en veldig viktig ting! Hun glemte å høre etter når Albert svarte hvem han ønsket å invitere. Noen barn opplever dette hver dag. Omgivelsene rundt vil så vel, men glemmer av og til det viktigste, - både å spørre direkte hva barnet ønsker og å lytte ordentlig etter til det barnet svarer.

Siden 12. mars har tilværelsen blitt snudd på hodet for alle som er knyttet til en barnehage i Norge. Fra en dag til den neste var barnehagene stengt. For barna ble det uforståelig å ikke kunne gå i barnehagen neste dag, for foreldre ble det plutselig vanskelig å komme seg på jobb. For personalet i barnehagene sto redsel og usikkerhet om eventuelle permitteringer, og for oss alle kom alvoret om denne sykdommen krypende. De første dagene var det om å gjøre å få ut nyttig informasjon så fort som mulig til foreldre og personal. Vi hadde alle svært mange spørsmål og kjente på følelser vi ikke hadde hatt før.