Har vi fortalt barn at covid ikke er farlig lengre?

 Vi har vært igjennom nasjonal nedstengning av barnehager og skoler. Snudd opp ned på hverdagen til barna, når barnehagene åpnet, restriksjoner og instruksjoner om nøye håndvask. Vi har snakket til og over hodet på barna, om korona, covid, strenge regler, sykehusinnleggelser, død(?) og at vi må unngå å bli smittet. Vi har fulgt med på nyhetene og pressekonferanser i to år. Viruset har utviklet seg flere ganger og nå står vi ovenfor en mild variant som vi ikke direkte frykter, bortsett fra faren for at ALLE skal bli borte fra jobb samtidig og at det vil få store konsekvenser for arbeidsplassen vår. I mitt tilfelle barnehagen jeg jobber i. Her håper vi å begrense smitten slik at vi kan holde barnehagen åpen gjennom vinteren. 

To streker

I kveld fikk vi i min husstand se to streker for første gang, og smitten som har herjet i klassen til seksåringen hadde (endelig) landet hos oss også. Vi slapp ikke unna vi heller. Som hos så mange andre småbarnsforeldre begynte hodet å spinne rundt om hvem som skal være hjemme med junior, hvordan organiserer vi oss og mye praktisk. Litt redsel for at hun på 1 år også skal være smittet smyger seg også inn. Hvordan gjør vi det da?

I kaoset over middagslaging, omorganisering av kjøring til håndballtrening (som vi nå ikke kan dra på), ettåringen som roper og vil leke, og at det lyser to streker imot oss, glemmer mamma og pappa at faren forbundet med koronasmitte ikke er tilstrekkelig kommunisert til seksåringen. Pappa i huset kjefter fordi junior plutselig leker for nære ettåringen, og sier «skjønner du ikke at hun kan bli smittet» i et lydnivå som er høyere enn nødvendig. Reaksjonen er et faktum. Tårer, roping, tramping opp trappa, og så stillhet. Oj, tenker mamma, her har vi glemt at junior kanskje ikke vet at korona ikke er like farlig lengre, har vi egentlig snakket om hva som skjer OM han skulle bli smittet. Nei, det har vi ikke. 

En mamma som kjenner på kroppen hvor vanskelig dette ble for seksåringen, blir en dårlig kjæreste og kjefter på pappa fordi han ikke forstår. Middagen settes på vent og oppe på soverommet, under dyna, ligger en gråtende, sint og redd gutt som plutselig ser 3 år mindre ut med svømmende øyne. Da gjelder det å legge seg inntil, stryke på ryggen og kjenne at pusten blir roligere. «Jeg skjønner hvis du synes at dette ble skummelt. Vet du hva? Alle de flinke legene og til og med statsministeren sier at koronaviruset har forandret seg. Det er ikke like farlig lengre. Kanskje får du litt feber, men det har du jo hatt før og vet hva er, sånn når jeg kjenner i panna di at du er varm vet du. Det er mer som en forkjølelse. Dette kommer til å gå veldig bra! Pappa ble kanskje også litt redd og jeg vet at han ble litt stressa fordi han begynte å tenke på jobben sin, og alt sånt som voksne bekymrer seg for. Nå går vi ned og snakker med pappa og finner ut av dette sammen». 

Vi hadde glemt at en seksåring ikke følger med på pressekonferanser, vg.no, nyhetene osv. De får med seg er bruddstykker av samtaler oss voksne imellom. Ord de kanskje ikke forstår, men som de skjønner på de voksne er alvorlige. De hører at de voksne er lei av korona, smitte, restriksjoner og munnbind. Det de kanskje ikke hører er at viruset nå ikke er like farlig, ikke for oss som er vaksinerte, eller for barn. Vi som er større, klokere og som følger med på nyhetene, vi må huske å videreformidle kunnskapen om koronasmitte til barna våre. Forklare slik at de forstår, betrygge, trøste og si «dette går bra, vi finner ut av det sammen».