Hvorfor blir barnet mitt så sint?

En morgen mange kan kjenne seg igjen i. Klokken er sju og du kjenner allerede på at du er stresset. Du har akkurat satt Maja, din datter på 3 år, til bordet og satt grøten foran henne. Du håper å få lest raskt igjennom notatet til presentasjonen du skal ha på jobb i dag, mens Maja nyter frokosten. Maja prøver å snakke, men du er så opptatt av å forberede deg til møtet at du svarer litt «ja» og litt «nei» inne i mellom.

Ti over halv åtte står dere i gangen for å kle på yttertøy og reise til barnehagen. Maja holder fornøyd en Ponni i hånden «Skal leke ponni med Pia i dag» sier hun med ett stort smil. Du tenker fort og svarer at det ikke er «ha med dag» i dag så ponnien må bli hjemme. Maja hyler, hun river av seg jakka og legger seg på gulvet «Du sa ja til ponni». Du kjenner at du blir lettere frustrert og løfter Maja opp og kler på henne mens hun hyler videre. Du sier at hun ikke må skrike sånn, at du får vondt i ørene. Du løfter Maja ut i bilen og spenner henne fast i setet. En tårevåt Maja leveres i barnehagen, du forteller at dere har hatt en litt tøff morgen og at Maja har vært sint.

Vel inne i barnehagen tar Julie, pedagogen på avdelingen, i mot Maja og setter henne på fanget og spør hvorfor hun var sint i dag tidlig. Med sine ord forteller Maja om at hun hadde spurt ved frokosten om hun kunne ha med ponni i barnehagen og fått «Ja», men når de skulle gå fikk hun plutselig ikke lov. Hun forsto ikke og ble sint på pappa. Hun hadde jo fått lov. Julie sier til Maja at hun forstår at hun ble sint når hun først hadde fått «ja» og så plutselig «nei» uten en forklaring. Julie snakker med Maja om at de to kan fortelle at det var vanskelig å forstå det som skjedde på morgenen når Maja blir hentet, de snakker om at det er «ha med dag» i morgen og at de sammen kan fortelle mamma eller pappa at hun gjerne vil ha med ponnien sin på «ha med dagen» i morgen. Maja smiler og klemmer Julie. Hun kjenner på en god følelse i magen, Julie er lett å snakke med og forsto hvorfor hun ble sint, og hun skal hjelpe henne å sette ord på det senere i dag ved henting. Det er ikke alltid så lett å finne de rette ordene helt selv.

Som menneske er vi fylt med emosjoner og har ulike måter å uttrykke og håndtere disse. Noen av oss er lette og lese, vi er gode til å snakke om det vi føler og opplever mens andre syntes det er vanskelig. Hvorfor er det egentlig slik?

Det vanskelige sinne

Sinne er en emosjon som mange voksne syntes er vanskelig. Ofte kommer dette av egne erfaringer og møter med sinne gjennom oppveksten, men også som følge av erfaringer en har gjort seg senere i livet. Helt ukritisk tar vi med oss dette og viderefører det til de neste generasjonene. Hvilken betydning kan det få når en selv skal hjelpe barn å regulere og sette ord på nettopp denne emosjonen?

Som barn lærer vi når og hvordan det er sosialt akseptert at vi viser sinne ovenfor andre i ulike situasjoner. Dette læres gjennom måten vi som barn blir møtt av voksne rollemodeller når vi uttrykker sinne i oppveksten. Vi lærer barna hvilke emosjoner som passer inn i forskjellige situasjoner, når de kan være sinte, hva eller hvem sinne kan rettes mot, om det er greit å være sint eller om dette er noe en bør holde for seg selv, hvordan en kan utrykke seg når en er sint og hvordan en skal reagere når andre er sinte. Denne sosialiseringen har stor betydning for barnets forståelse av eget og andres sinne (Evenstad og Hallen 2007).

Hjelp fra voksne

Som barn, og ofte med et begrenset språk er det vanskelig å vite hvordan en skal få uttrykt det som til tider bobler over innvendig. Når barnet ikke helt vet hvordan det kan forklare det som skjer i kroppen eller hva som skapte reaksjonen, trenger barnet hjelp fra en voksen. En voksen som selv er trygg på det å vise følelser og som kan møte barnet og vise forståelse, og samtidig veilede barnet både når det kommer til å utrykke seg verbalt med også å forstå følelsen av å være sint og hvorfor denne dukker opp. Sinne er en del av menneskers emosjonelle språk og har til hensikt å fortelle personen selv og omgivelsene om en reaksjon på noe (Marstander 2004). Det er også en styrke som alle har for å forsvare seg mot krenkelser og for å hevde sin rett, det finnes ingen ting så krenkende som at noen ikke tar sinnet ditt på alvor (Brodin og Hylander 2004).

Reflektere rundt egne følelser

Som voksen rollemodell er det viktig å reflektere rundt egne følelser og hvordan en selv handler og viser sinne. Din måte å møte barn når de er sinte vil kopieres av barna, da de lærer av å observere våre måter å handle og reagere. Blir barna møtt med høye stemmer når de er sinte, vil de møte andre med høy stemme når de er sinte. Da kan ikke voksne roe dem ned og fortelle dem at måten de roper ikke er akseptabel. Der er urimelig at vi irettesetter barna for det de lærer ved å kopiere de voksne.

Som voksne må vi møte barna med anerkjennelse for deres følelser og vise at vi er der for dem og lytter. Møter vi sinte barn ved å be dem å dempe seg eller forsøker å dysse ned følelsen, vil barna lære at ”mine følelser er ikke viktig” og det vil kunne føre til at det enten blir aggressiv eller at det blir stille og trekker seg inn i seg selv.

Dersom vi som voksne hjelper barna å sette ord på det som skjer og viser at vi prøver å forstå, får barnet bekreftet sin integritet og lærer både å sette ord på følelsen men også at det er i orden å bli sint av og til. Vi hjelper barna å få leve ut følelsene sine. På denne måten vil barna erfare hvordan en gjenkjenner følelsen, hvordan en kan snakke med noen og si ifra når en opplever noe som ikke er greit, og hvordan en får kontroll over følelser og hvordan de kan avreagere på en akseptabel måte for egen og andres del. Dette er en svært viktig del av barnas sosiale kompetanse.

Litteratur:

Brodin, Marianne og Hyllander, Ingrid (2004) Selv- Følelse – Å forstå seg selv og andre. N.W.Damm og Sønn.

Evenshaug, Oddbjørn og Hallen, Dag(2007) Barne og Ungdomspsykologi. Gyldendal Akademiske, Oslo

Marstander, Anniken http://www.foreldrepraten.no/cgi-bin/fug/imaker?id=32317