Hva kan barnehagen gjøre for å fremme gode vaner, en større forståelse av hva vi putter i oss, matens opprinnelse og veien fra mat til måltid? Sjøskogbekken FUS barnehagen er nå i gang med å renovere kjøkkenhagen. Et prosjekt som involverer alle i barnehagen.

Klokken er 09.30 på småbarnsavdelingen Hestehoven, når jeg kommer for å ta observasjon. Jeg er en ressursperson, og er sertifisert i både CLASS og Tuning in to Kids. CLASS står for Classroom Assessment Scoring System. Jeg har med meg observasjonsskjemaet fra CLASS, går inn og setter meg i et hjørne og prøver å være så usynlig som mulig. Hva skal jeg så se etter?

Frokosten er fordøyd, og Mari har tatt med seg seks av barna på lekerommet for å sette i gang den populære hinderløypen. Samtidig som alle hjelper til med å gjøre klart til leken, har Anna rukket å rydde vekk måltidet. Før barna er ferdig med første runde, hiver Anna seg med i løypa til full jubel blant de små. Det er god stemning i rommet, og alle koser seg på hver sin måte. Sofie på to år setter seg ned på en puff, og smiler lurt bort til Mari. Når Mari møter blikket hennes, hopper Sofie ned igjen, løper i rakettfart over gulvet til Mari og kaster seg i fanget hennes. Der blir hun sittende og koser seg i dialog med Mari.

Jeg har kjent deg helt siden du startet i barnehagen. Jeg husker din aller første dag i barnehagen, da du kom stabbende inn porten sammen med mamma og pappa, med din første barnehagesekk på ryggen. Dine første år på småbarnsavdelingen var vi sammen. Jeg husker du var så glad i dinosaurer. Du gikk alltid rundt med et par dinosaurer i hendene. Du satt gjerne i fanget og leste favorittbøkene dine. Vi leste bøkene om «Dinosauren Klumpen» og «Dinosauren Bø» om igjen og om igjen.

Det var en periode jeg ukentlig gikk på faste turer i nærmiljøet med 3-4 store barn. Jeg jakter selv og synes det er fint med friluftsliv, skog og mark. Sammen med barn blir det enda mer spennende. For barn er til stede på en helt annen måte, og ser med sine ukritiske blikk. Klarer vi voksne å komme ned i barns høyde, på deres nivå og være til stede i øyeblikket, så kan vi oppdage "gull". Gylne øyeblikk hvor en ikke tenker på neste time eller neste dag, men der vi tar barns perspektiv. Vi visste ikke hvor, hvor langt eller hvor lenge turene skulle vare. Dette ble til mens vi gikk, og en av turene ble som dette;

Gjennomføringsevne handler om å agere – fra ord til handling – fullføre det en setter seg fore og har ansvar for. Sette seg spesifikke, motiverende, ambisjonsrike, relevante, tidsbestemte og enkle mål. – Vite hvorfor en gjør det en gjør- se sammenhengene – føle tilhørighet og få eierskap – jobbe sammen med andre mot felles mål og se meningen med det som utføres. Vite hva som gir energi og hva som dytter deg fremover, og hva som gjør at du holder ut og ikke gir opp tross motgang og støy. Det å tåle motgang – din motstandsdyktighet, er viktig på veien mot å gjennomføre de mål du har satt deg. Det å hele tiden strebe etter fremgang – ikke perfeksjonisme, aldri gi opp. Kvalitet er som oftest viktigere enn perfeksjonisme. Det skal være lov å feile.

I disse dager er det virkelig utfordrende å være liten i barnehagen, være mamma eller pappa som skal ha kontroll på klær og utstyr, men også å være ansatt som skal ivareta hvert barns behov, hver eneste dag! Det er utfordrende nok i normale tilstander, men under korona-perioden, er vi nødt til å være mer ute og vi må gjøre noen smarte valg som sørger for at vi voksne, ansatte og foreldre, holder mer avstand til hverandre.

Det er skrevet mye om den tiden vi nå er inne i. Mye klokt. Mye til ettertanke. Det er helt naturlig. I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive noe om dette, men jeg har noen usammenhengende tanker jeg tenkte jeg skulle prøve å få ned. Dette er ikke tekst for å få sympati. Det er ikke en tekst for å få ut frustrasjon. Og aller minst er det sutring. Men det er en tekst om noen tanker jeg har hatt og har, og om den perioden vi har vært og er i. Kanskje er det mest av alt en tekst om håp.