Starten på noe stort.

Nå sitter vi sammen igjen, på storbarnsavdelingen. Du er en av de eldste barna i barnehagen nå. Den lille barnehagesekken din er byttet ut, til en større sekk. Du sitter ikke i fanget, men tett i armkroken, og vi leser. En ny favorittbok. Om verdensrommet. Vi har lest den om igjen og om igjen. Vi leser om solsystemet og de ulike planetene, om galakser og asteroider, astronauter og romstasjoner. Du kan det meste, du husker og vet så mye mer enn meg.

Astronaut og skolegutt

Du kikker opp på meg og sier: «Anita, vet du hva, når jeg blir stor skal jeg bli en astronaut». «Så spennende, sier jeg». Du spør om jeg vil vinke til deg når du er på månen. Jeg svarer at så klart skal jeg vinke. Jeg kikker på deg og vi smiler til hverandre. Det er krevende å bli astronaut. Det krever mange år med utdanning og trening, du må være god til å samarbeide, til å jobbe selvstendig og du må nok også være rimelig god til å takle stress. Jeg ser på deg og tenker at uten at du vet det skal du snart ut på en annen reise, kanskje ingen romfart, men likevel en nokså stor reise. En reise jeg vet vil kreve mye av deg. Det kan være krevende å bli skolegutt.

Vi har samlingsstund. I dag rekker du opp hånden og sier: «Jeg lurer på hva vi skal lære i dag?» Du er ivrig deltagende og viser med hele kroppen at du trives og liker deg i samlingsstunden. Jeg liker det. Det gjør noe med meg som har samlingen også. At du føler du lærer, og at du vil lære. Det er så mye livsglede i akkurat det. Med ett kjenner jeg på det samme jeg tenker en av de ansvarlige ved et romprogram muligens kjenner på i det øyeblikket et romskip skal skytes ut. Nedtellingen har startet. 10 9 8 7 6 5 4 3 2 1 0. Har astronauten fått den opplæringen han behøver, er han drillet, trent og rustet godt nok for reisen ut i rommet? Hva med deg, tenker jeg. Har jeg rustet deg godt nok for reisen du skal ut på?

Klar for skolen?

Om noen måneder sitter du på skolen og jeg håper du ser like lykkelig og glad ut, at du er like nysgjerrig, vitebegjærlig og ivrig da, som nå.  Har jeg gitt deg det du behøver? Er du rustet godt nok for det som skal komme? Du er glad i bokstaver, du vet hvordan du skriver navnet ditt, du liker å rime, og jammen er du blitt god på å fortelle vitser og gåter. Du kan tallremsen, du teller med oss i samlinger og hverdagsaktiviteter. Vi leker, tuller og tøyser med bokstaver og tall. Det er fint. Vi kan fortsette med det, la språk og bokstaver, antall, rom og form, være en lek. Jeg føler meg helt trygg på at skolen lærer deg å lese, skrive og regne når den tid kommer. Helt trygg.

Hva er det da jeg ønsker at du skal ha i sekken din i det du forlater barnehagen for siste gang? Jo, jeg ønsker at den er blytung av troen på at du kan komme deg til verdensrommet, at du er en verdensmester i rollelek og lar leken ta deg dit du vil. Jeg ønsker at du rusler ut porten som en empatisk og god fyr som inkluderer, heller enn ekskluderer og utestenger. Jeg håper sekken din er full av mestringsfølelse, kreativitet og selvstendighet. Og sist, men ikke minst, ønsker jeg du har med deg en god dose venneanskaffelseskompetanse.

Nedtelling

Men akkurat nå skal vi ta på oss astronauthjelmene vi har laget, ta på oksygentankene og krype inn i romraketten du har vært med på å planlegge og lage sammen med de andre. Jeg vet tiden frem til sommerferien kommer til å gå fort. Jeg vet jeg kommer til å huske dagen da du vinker til meg for siste gang i det du går ut av porten. For siste gang med barnehagesekken på ryggen. Jeg skal vinke til deg. Og vet du hva? Skulle reisen til verdensrommet bli virkelighet, da vinker jeg selvfølgelig. Vær sikker på det.

Jeg ønsker deg lykke til på reisen. Jeg mener selvfølgelig lykke til på reisene. Både den til klasserommet og den til verdensrommet. 

10, 9, 8, 7, 6, 5, 4, 3, 2, 1, 0