Mobbing i barnehagen – foreldre må også lære å forstå sin rolle, på godt og vondt

Sigurd kommer hoppende inn porten og holder mamma i hånda, han er glad og munter, og jeg er ganske sikker på at han gleder seg til å leke med vennene sine. Mamma åpner døra inn til garderoben, og med ett ser jeg at Sigurd forsvinner bak mammas rygg, han holder henne fortsatt i hånda, hardt. Smilet er borte. I garderoben er også Erik og hans pappa. Når Sigurds mamma ser Erik, stopper hun opp, ser ned på Sigurd, men sier ingenting. De går inn og kler av seg. Erik sier hadet til pappaen sin og løper inn på avdelingen. Sigurd klynger seg til mamma som setter seg ned å huk, gir Sigurd en hadetklem og sier: «Det er nok noen andre du kan leke med der inne!».

Inne i barnehagen

Jeg rekker hånda mi mot Sigurd sin, han tar imot, og sammen går vi inn på avdelingen. Jeg merker at han slapper av, akkurat som om han senker skuldrene. Sigurd ser at det er en gjeng av vennene hans inne på bilrommet, og han har lyst til å leke med dem. Der er også Erik, og jeg er nå spent på Sigurd sin reaksjon. Det som nå skjer forundrer meg. Sigurd løper inn og spør om han kan leke med dem, inkludert Erik. Alle svarer «ja» i kor, og Sigurd setter seg ned ved siden av Erik som er i ferd med å bygge en bilbane. Sigurd ler når banen raser, og så hjelper han Erik å bygge den slik de vil. Jeg setter med inn på gulvet på bil-rommet, først observerende til det som skjer. De er åtte barn, i to ulike lekekonstellasjoner, og det kommer straks et par barn til, slik det ofte gjør i barnehagen. Stemmer og volum øker, bevegelsene på barna øker i takt med at leken utvikler seg, og iblant må jeg sette meg litt nærmere noen av dem, for å støtte med litt forklaringer, slik at de kan opprettholde leken. Det er ikke alltid enkelt for en 4 åring å fortelle hva den tenker, eller hvordan den ønsker at leken skal være, men med litt hjelp av oss ansatte, så kan leken fortsette eller utvikle seg videre. Og noen ganger stopper det helt opp.

Erik er en av mange 4 åringer med mye energi i kroppen. Han er aktiv, rask, og han kan oppleves som litt brå. Han har tilsynelatende et godt verbalt språk som de andre, men han er ikke like god alltid til å bruke språket sitt. Dette fører til at han kan bli sint, dytte, slå eller komme opp i situasjoner som gjør at leken stopper. Når det skjer, så blir Erik fryktelig lei seg, og hans tristhet ser vi i form av sinne og frustrasjon. Han gråter sjelden. Erik er et av de barna som finnes i alle barnehager. Som barn forteller om hjemme. Som foreldre ser på vei inn og ut av barnehagen, enten i rasende fart på en sykkel, i krangel om en leke, eller høylytt sparker fotball foran porten ved hentetid. Kanskje løper han også forbi med en pinne i hånda!

Regulering av følelser

Barn i 4 års alder må øve seg på å regulere følelser, og dette er kanskje noe av det vanskeligste, både med å være barn, men også med å være ansatte i barnehagen, og skulle støtte, veilede og håndtere slike situasjoner godt med barna. Følelser er ekte og må få komme til uttrykk. Det er ofte handlingene som følger med følelser vi må stoppe, eller hjelpe barn til å finne andre. Å være 4 år kan være vanskelig. Tiden er inne for å finne ut av hvem JEG er i sammen med andre. Min identitet skapes. Jeg går fra å være veldig opptatt av meg selv (egosentrisk) til å forstå at det er godt å ha venner, det er godt å bli likt og det er viktig å lære seg lure måter å leke sammen med andre på. Jeg erfarer og lærer nå at det jeg gjør kan få konsekvenser, som for eksempel at det er lurt at vi bestemmer litt hver, i leken, for da har vi det best i sammen. Ikke alle 4 åringer klarer denne koden med en gang, ikke alle 5 og 6 åringer heller. Og neimen heller ikke alle voksne, har jeg erfart.

Henting

Tilbake til Erik og Sigurd, som er ganske gode lekevenner i barnehagen. Det hender at de krangler litt, men de blir raskt venner igjen. Sigurd er veldig god på å finne smarte løsninger slik at leken kan fortsette eller endre litt form, og Erik er oftest med på det. Ansatte vet at Erik strever litt ekstra og følger derfor med gjennom dagen. Hvem han leker med, hvor han er, og de overgir hverandre ansvaret for å følge med og observere. Dette gjøres for å kunne finne ut av hva som er vanskelig, og hva han og andre barn trenger av støtte for å lære å kontakte andre på god måte, og å øve på og etter hvert lære seg sosiale spilleregler. Denne dagen har vært spesielt fin. Jeg har sjekket ut med de andre ansatte som har fulgt med gruppa mi mens jeg har vært i møter og har hatt pause, og det har vært mye god lek og et lavt konfliktnivå rundt Erik i dag. Det gleder meg stort! Han trenger så sårt disse gode erfaringene med Sigurd og de andre lekevennene sine. Sigurd og Erik sitter på hver sin huske når Sigurds mamma kommer for å hente. Jeg står ved stativet og sier hei til mamma som kommer mot oss. På huska ser jeg en gutt som plutselig skifter humør, som stopper huska, klatrer ned og løper inn i mammas armer mens han gråter og forteller: «Erik slo meg i stad!».

 Jeg blir helt paff! Hvor kom dette ifra? Jeg visste jo at dette ikke var tilfellet. Eller hadde jeg ikke fått det med meg allikevel? «Oj» sier jeg. «Men Sigurd, det var litt rart at du sier nå, og ikke når det skjedde? Jeg har jo vært sammen dere i hele utetiden?» Jeg kjenner at det er vanskelig å finne de rette ordene og den rette måten å spørre eller undre seg på.. og jeg ser samtidig at Sigurd «krymper» seg i morens armer. Hva er det som egentlig skjer i kommunikasjonen mellom Sigurd og mamma? Hva er det som skjer i relasjonen mellom Sigurd og Erik? Hva er det jeg ikke ser? 

Jeg har min tolkning av «problemet» basert på mange års erfaring i barnehage, og etter mange års samarbeid med ulike foreldre og familier. Og «problemet» er at Sigurd sin mamma bare vil beskytte sin egen sønn. Hun ser jo iblant at Erik er i konflikt med andre barn, noen ganger også med Sigurd, men hun ser ikke hvor godt disse to barna leker i sammen, hvor god Sigurd er for Erik i leken og hvor god øvelse det er for Sigurd å øve sine sosiale ferdigheter i problemløsning, bare for å nevne noe. Det må vi beskrive, synliggjøre og fortelle om. Allikevel står hennes egne opplevelser og tolkning sterkere for henne. Mor til Sigurd mener at Erik må passes på, eller holdes unna Sigurd. Dette sier hun ikke høyt, men hun viser det med et kroppsspråk som Sigurd sanser – i det øyeblikk han får øye på Erik. Sigurd sin reaksjon er å være lojal mot mamma, ergo ser og gjør han det han tror mamma forventer av ham. Men i barnehagen har vi et annet bilde av guttenes lek og oppfatning av hverandre.

Kroppspråk og kommunikasjon

Hva oppfatter Erik? Barn er absolutt ikke blinde for voksnes kroppsspråk, snarer tvert imot, de er eksperter på blikk, bevegelser og holdninger som uttrykkes på forskjellige måter. Sigurd spør sjelden om Erik kan være med ham hjem, men det hender at Sigurd er med Erik hjem. Mor til Sigurd har i en samtale med meg fortalt at hun er redd for å ha med Erik hjem. Hun er redd fordi han er så voldsom, og fordi hun er redd for å skade Sigurd. Men hvorfor «tørr» hun da sende sønnen sin hjem dit om Erik er så farlig? Jeg har beroliget henne med at guttene er gode venner i barnehagen, og at det å ta med Erik hjem vil kunne gi henne en mulighet til å lære Erik at det er grenser hjemme hos Sigurd som også Erik må følge. Og jeg har anbefalt henne om å skape en god dialog med Erik sine foreldre, men jeg har til gode å se at hun snakker med noen av dem om de kommer samtidig i levering eller henting. Og jeg kan ikke tvinge foreldre til å snakke sammen, men oppfordrer sterkt alle til å bry seg mer om hverandre – på positive måter. Hva kan du bidra med som voksen da? For andre barn også? Som faktisk vil komme ditt barn til gode?

Vi har et felles samfunnsansvar! Vi kan gjøre en forskjell som voksne, både for andres barn og for andre voksne mennesker. Og det er mange foreldre som er gode, som bryr seg, som involverer seg og som støtter opp om barnas lekevenner. Men det er altfor mange foreldre i dagens barnehager som – kanskje mest ubevisst – som bygger og forsterker mobbeproblematikk og skaper holdninger som etter hvert setter seg i våre egne barn – nettopp fordi vi voksne er rollemodeller for barna våre, om det er barna våre vi har hjemme, eller om det er barna vi jobber med eller møter på i barnehagen, eller for øvrig i andre sosiale arena. Vi kan vel bare stille oss selv spørsmål om hvor, hvorfor og hvordan mobbing oppstår? Og hva det er som er grunnleggende og eller opprettholdende faktorer? Barn utvikler seg og dannes gjennom de miljøene de befinner seg i.

«Du må like de du skal lede» er mitt daglige motto som leder og veileder for barn, ansatte og foreldre i barnehagen. Det betyr ikke at jeg skal bli venner med alle, men jeg må gjøre en innsats for å skape gode relasjoner og bli kjent med de menneskene jeg har å gjøre med, eller møter på, om det er et barn, en ansatt eller en mor eller far. Det er lettere å bli kjent med et menneske ved å være nysgjerrig, gå det i møte, observere, snakke med og kanskje også fortelle litt om hvordan jeg opplever det. Enn at jeg trekker meg unna, eller ikke bryr meg. Da løser jeg i alle fall ingen spørsmål eller problemer. Og jeg støtter vel heller ikke barnet mitt, om jeg ikke vil barnet mitt sine venner noe godt?