Bare lek!

Skildringen av hva som kan skje når det «ikke skjer noe», dersom man har tid til å vente..

Det er torsdag morgen, og vi bestemmer oss for at i dag skal vi gå på tur. «Makkeren» min hjelper barna i garderoben, mens jeg blir på kjøkkenet for å pakke ferdig sekken. Først tenker vi på å gå på biblioteket, men der er det visst stengt i dag, så vi må finne på noe annet. Vi diskuterer litt oss imellom og lander til slutt på at det blir tur i skogen i dag.

Det går litt tid før vi er klare til å gå, og når vi endelig har kledd oss og kommet oss ut står en voksen og kikker mot lekestativet mens han sier at vi må komme å se. Vi går bort og ser hele førskolegruppen leke «fisken i det røde hav» sammen. Alle er delaktige med unntak av en av jentene, som observerer de andre en stund før hun også blir med. Det høres latter, og man kan se smilene fra en mils avstand. Den voksne som har observert dette så på klokken da han fikk øye på den fine leken, og kan fortelle oss at de har holdt på med dette i 20 minutter. Først hadde de hatt «ta den ring» så gikk de over til «fisken i det røde hav». Vi som egentlig skulle til å rope at de måtte komme fordi vi skal på tur, blir stående ganske så stille og bare observere leken. Og her blir vi stående..! Det går 10 minutter – det går 20 minutter. Alle er fremdeles delaktige og det er helt tydelig, selv fra denne avstanden, at hvert enkelt barn koser seg. En jente faller mens hun springer, en av de andre jentene hjelper henne opp. Snart er hun på bena igjen og springer videre. Etter 40 minutter endrer leken seg litt - de deler seg i to grupper. Den ene gruppen leker «ta den ring», mens den andre gruppen sitter å prater sammen. Vi blir stående. Når 45 minutter er gått kommer to av guttene bort til oss og spør om vi skal gå på tur. Jeg sier det akkurat slik som det er: «vi hadde tenkt å gå på tur, men dere var ikke ferdige å leke, så vi måtte vente litt». De to guttene svarer, «å ja! Men nå er vi ferdige». Jeg svarer «ja, men de andre da? Er de ferdige?». Guttene kikker bort på gjengen, som fremdeles leker, og sier «nei! De er ikke ferdige». Så springer de bort til vippen og begynner å leke sammen der. Vi blir stående i fem minutter til før resten av gjengen kommer springende bort til oss og spør hvor vi skal på tur. Det har nå gått 50 minutter. Turen blir ikke lang denne dagen - vi går like utenfor gjerdet til barnehagen hvor vi spiser maten vår, drikker varm saft og leker i skogen. Barna er storfornøyde og det er vi voksne også. Så fornøyde at vi bare måtte dele det med dere foreldre. Det var helt fantastisk å se på at hele gruppa lekte i lag så lenge. De viser i praksis det vi har hatt fokus på i det siste: relasjoner. De er inkluderende, hjelper hverandre, samarbeidsvillige. ja, de er sammen! Men det viser også viktigheten av å ha tid til å la dem være sammen!

Vi må ikke ha det så travelt

Vi vet at dere foreldre er klar over viktigheten av leken, og at dere setter pris på at vi gir barna deres rom og tid til lek. Vi som jobber i barnehagen vet også at lek er viktig, men av og til kan man glemme å legge merke til alt det fine som skjer når «det ikke skjer noe» - Når vi ikke har noe spesielt opplegg, eller en planlagt aktivitet – den tiden hvor barna får lov å være barn og nyte friheten til å gjøre det de er aller best på – Å LEKE! Observasjonen vi gjorde oss i dag viser den frie, spontane og gledesfyllte leken på en helt nydelig måte. Den blir også en påminnelse til oss voksne om at vi ikke må ha det så travelt. Barna lever her og nå. De har ikke noe de skal nå, eller noe de må gjøre, og de har derfor alltid tid. Det sier seg selv at vi ikke kan bli barn igjen, men kanskje vi kan lære noe av dem? Kanskje ikke alle ting vi må gjøre er like viktige? Kanskje vi noen ganger kan ta oss tid til å senke tempoet og bare være, i hvert fall en liten stund? 

Turen ble ikke lang denne dagen, planene våre ble endret – men det gjør ikke noen verdens ting! Vi fikk oppleve noe langt mer verdifullt - fordi vi hadde tid til å vente.