Master i perling sa du? Nei takk, jeg vil høre barna!

Vi ler litt av dette nå og tenker at dette tilhører fortiden, men gjør det egentlig det?

Vi lærer at det er viktig å lytte til barna, at de skal få si sin mening og dele sine refleksjoner og de skal bli tatt på alvor. Vi skal legge tilrett for barns ulikheter og vise at mangfold er bra. Men fungerer det slik i praksis? Hvilke barnesyn finnes der ute i norske barnehager?

Jeg, syntes det er skremmende hvor liten ”normalboksen” har blitt og hva som er akseptert og greit når det gjelder barns kunnskap, utvikling og atferd. Det kartlegges, det drøftes og det tas opp i møter – aktive barn som utfordrer. Ønsker vi ikke barn som tenker og handler litt utenfor boksen? Ønsker vi at alle skal passe inn i den samme formen? Selv er jeg opptatt av at barna i min barnehage skal leke aktivt og vokse opp til å bli selvstendige og trygge individer, som tør å stille spørsmål, som tør å si hva de tenker og mener og vet at deres mening betyr noe.

Høres

De skal få lov til å bygge et skip av bordet på avdelingen og stå på toppen av det og rope ivrig ”Snart er skatten vår!” eller hive seg rundt beina mine og brøle ”Jeg er en løøøøve og jeg skal spise deg” når jeg kommer inn på avdelingen, de skal få leke stolleken inne og bygge hytte i sofaen av alle lekekassene de først har tømt for innhold fordi de trenger en hytte i leken sin, uten at en voksen skal si at de roter eller bruke ord som kaos. Jeg vil ha barn fulle av eventyrlyst og glede som opplever magiske øyeblikk med voksne som evner å bli revet med på samme måte som dem selv. Heldigvis har jeg mange dyktige ansatte hos meg, som ønsker og jobber for nettopp dette.

Det brister da i hjertet mitt når noen kaller dette kaos og ikke ser verdien. At noe kun ser på mylderet av leker og uendelige byggverk som rot og omtaler barnas latter og ivrige prat som støy. Det gjør vondt når de ikke ser at disse barna lærer så vanvittig mye mens de får utfolde seg i leken sammen med voksne som er der og støtter og veileder om nødvendig.

Selv blir jeg bekymret når jeg møter de stille barna. De som smiler forsiktig og ikke gjør så mye ut av seg, de som sitter ned ved et bord og tegner eller perler utallige fantastiske perlemønster og i løpet av barnehagetiden oppnår ”master i perling”. Det er her alle varsellamper bør blinke- trenger disse barna hjelp til å leke?!

Det bekymrer meg at disse barna ofte blir sett på som de velfungerende barna og at de også derfor ofte får mer positiv omtale enn de aktive barna. Jeg sier ikke at man aldri skal holde på med bordaktiviteter, for det er positivt, kreativt og lærende av og til det også, men når det er hoved syssel eller når voksne stopper aktivt lekende barn langt inne i fantasiverden og heller plasserer dem rundt bordet for å roe ned gruppen, da har denne aktiviteten blitt alt annet en lærende, kreativt og positivt, og jeg blir svært bekymret for de voksnes kunnskap om barns læring.

Min opplevelse er at det fortsatt er slik at det finnes barnehageansatte som ikke syntes det er greit å være et aktivt, undrende og kreativt barn som både ses og høres. At det finnes voksne som bestemmer hvordan det er lov eller normalt å uttrykke sin kreativitet og eventyrlyst, og at dette helst skal foregå i det stille. Voksne som syntes at det er greit at barna utrykker seg i planlagte samlinger men ikke ellers.

Jeg mener at barns atferd ofte speiler de voksnes holdninger i møtet med dem. Om barn til stadighet blir møtt med negativitet og fokus på deres manglende evner, samtidig som det legges lokk på deres kreative utspill og kroppslige utfoldelse, vil barna få en negativ utvikling. Disse barna blir også ofte henvist til PPT, når det kanskje egentlig er de voksne som burde vært henvist. Det er de voksne som i virkeligheten har et behov for å gå i seg selv og kritisk vurdere hvilke barnesyn og holdninger de ukritisk har med seg inn i jobben sin i barnehagen.

Barn fortjener å møte voksne som lar dem få utfolde seg, som møter deres utforskertrang med nysgjerrighet og åpenhet og hiver seg ut i leken. De fortjener å møte voknse som fokuserer på deres styrker. De lærer barna å mestre livet og det livet har å by på- de barna gleder seg til resten av livet!

Barn skal i min barnehage!